Etter endt utdannelse stilte S. for første gang ut i Christiania Kunstforening i 1875. De følgende år tilbrakte han dels i Hamar og dels i Kristiania, hvor han med sitt aktive og engasjerte vesen spilte en sentral rolle i kunstnermiljøet i første halvdel av 1880-årene. Sammen med Erik Werenskiold ledet han blant annet aksjonen mot Kunstnerforeningen i 1881. I 80-årene hadde han atelier i "Pultosten". S.' tidligste arbeider er malt med stor friskhet og vitner om en skarp naturiakttager. En rekke tegninger og akvareller fra hans studiereiser i Norge i slutten av 1870-årene og i begynnelsen av 80-årene viser godt hva S. opprinnelig stod for. Tidlig utviklet han forkjærlighet for motiver fra østlandsskogene, ofte i tåke og med stille vannspeil. Vintermotiver inntok også tidlig en stor plass i hans produksjon, og fra den tid han var bosatt i Drøbak skriver seg en rekke motiver fra Kristianiafjorden. S. viste ganske raskt anlegg for større dekorative komposisjoner, men hans eneste oppdrag av denne art var de veggfelt han malte til hagestuen på Fritzøehus (1885), med motiver fra godsets skogeiendommer. S. var ikke med på den generelle utviklingen innen det naturalistiske maleri i Norge, og hans landskapsbilder forble preget av de inntrykk han hadde mottatt i Düsseldorf. Allerede etter hans hjemkomst fra München i 1886 hadde kritikken mot hans maleri begynt å gjøre seg gjeldende. Chr. Krohg kritiserte hans utvikling alt i 1887 og Thiis skrev i 1904 at han hadde kastet bort sitt rike talent og havnet i en rutineproduksjon som var ganske "ensformig og samvittighetsløs". S.' landskapsmalerier ble fort populære hos publikum og i 1902 forlot han Norge for godt. Han arbeidet deretter rent forretningsmessig for det tyske kunsthandlermarked, og sluttet å stille ut. Til tross for en enorm produksjon av landskapsbilder, er enkelte av hans beste bilder, også fra de senere år, fine og váre naturskildringer. Han behersket elegant toner og nyanser og var en dreven teknikker. S. utførte også noen få grafiske arbeider.