Ø.s bilder baseres på et utpreget figurativt formspråk, gjerne med uttrykksfull koloritt. I enkelte tidlige arbeider anes imidlertid ansatser til konstruktivt betinget nonfigurasjon, trolig delvis som resultat av Kåre Jonsborgs undervisning. Også etter at det figurative ble utslagsgivende for billedspråket, kunne ornamentale elementer føyes inn f.eks. på rammene. Motivene kontrasterer dessuten ikke-forestillende, noe dystre fargefelter over store deler av billedflaten. Sammen med de stillfarende gjengivelsene skaper dette dramatiske virkninger. Ø.s motiver henspeiler gjerne på forholdet makt og avmakt innenfor autoritært pregede sosiale institusjoner og samfunnssystemer. Ofte henvises det til kjønnsrollemønstre og politiske diktaturer. Stillingstagen og solidaritet uttrykkes uten agitasjon. Kvinner kan gjengis som typeportretter med utviskede trekk, eller i helfigur og eventuelt preget av et nølende ganglag. Dobbeltmoral og fordommer tydeliggjøres med fremstillinger av seremonier og institusjonaliserte forhold, bl.a. i noen karikerte bryllupsbilder. Særlig i maleriene røpes skepsis til det formalt lettvinte. Som tegner arbeider Ø. med en presis strek i finjusterte skildringer av upersonlige maktmennesker og monumenter som symboliserer undertrykking. Dette gjelder også noen diffuse byscener med preg av magisk realisme. Ø.s iakttagelser av dagliglivet og privatsfæren gis i det hele tatt allmenngyldighet, med preg av humor, poesi og dramatikk.