F. debuterte med raderinger i Unge Kunstneres Samfund 1960, med tegninger samme sted 1961, med akvarell samme sted 1966, med maleri i Permanenten 1967 og med skulptur i Oslo Kunstforening 1972. Hennes største innsats ligger innen grafikk, tegning og skulptur. Med utgangspunkt i Chrix Dahls og Alexander Schultz' stillferdige naturalisme fordypet hun seg i motivkretsene dyr, portrett og landskap. Det kunstneriske mål har vært å la motivets egenart fremstå klarest mulig samtidig som en formal objektivitet beholdes. For å oppnå dette har F. anvendt forskjellige teknikker og former. Hennes tidlige arbeider er preget av forsiktig omrisstegning og stofflig overflatebehandling, særlig i dyrebildene. Etter en kort periode i 1960-årene med mer dekorativt preget komposisjon og stil, har hun fra slutten av 1960- og i 1970-årene arbeidet med kraftigere omriss og mer ekspresjonistisk tegning. Skulpturen har gjennomgått en lignende utvikling fra en forsiktig form til en kunstnerisk gjennomarbeidet syntese av kroppens bygning, bevegelse og overflate-særpreg. Dette fremgår særlig tydelig i hennes dyrefigurer i raku. Den vekt F. legger på den personlige innlevelse i motivenes egenart har medført at hun måtte utvikle et selvstendig naturalistisk formspråk som tildels ligger på siden av den alminnelige utvikling i etterkrigstidens norske kunst.