S. tilhørte en kunstnerisk begavet søskenflokk, deriblant komponisten Gerhard S. som sammen med S. ble sendt til Paris i 1874 for å utdanne seg. S. tilegnet seg en senromantisk, litt sentimental stil. Hun stilte ut studiehoder, blomsterbilder og genrebilder i Bergens Kunstforening fra 1877, og fikk begeistrede kritikker. S.' første portrett av Amalie Skram (1878?, Universitetsbiblioteket, Bergen) er et eksempel på den litt tunge stilen hun benyttet seg av i denne tiden. I begynnelsen av 1880-årene ble paletten lysere og formspråket mer realistisk. S. valgte med forkjærlighet anekdotiske motiver fra norsk natur og folkeliv, til tross for at hun hovedsakelig var bosatt i utlandet, og gjerne med barn som hovedpersoner, f.eks. En operation (1887) og Lekende barn (1888). Begge fikk gode kritikker på Høstutstillingen. Ved siden av figur- og genrebilder malte S. allerede i 80-årene portretter som er mer realistiske enn hennes samtidige genrebilder. I en særstilling står et inntrengende portrett av Amalie Skram (1882). S. malte portretter bl.a. av Edvard Grieg (1883, Bergen Billedgalleri), og av Olaf Lofthus (1885, Bergen Billedgalleri). For det siste ble hun tildelt en mention honorable på Verdensutstillingen i Paris i 1889. Også portrettet av Johan Bøgh (1897, Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen) må fremheves. På sitt beste brukte S. en kraftig, bred pensel og en intens koloritt, som i det lille, spontane Selvportrett (1886). Etter at hun bosatte seg i København i 1886 malte hun vesentlig portretter etter oppdrag fra dansk aristokrati og overklasse. Hun oppnådde imidlertid ikke samme sikkerhet i oppfatning og malemåte som i tiden før århundreskiftet. Jevnlig stilte hun ut på Charlottenborg-utstillingen, i alt 34 ganger med 69 arbeider. I slutten av 1890-årene laget S. også noen keramikkarbeider med dekor.