På sin første separatutstilling i 1970 fremstod M. som en moden keramiker med et sterkt personlig formspråk. Hos Erik Pløen hadde han lært å utnytte gassovnens muligheter. Ved å legge flere lag farget glasur over hverandre oppnådde han en særegen dybde, en spettet virkning som kan minne om mosevekst på gråstein. Han brøt radikalt med jordfarge-tradisjonen i norsk steingods og tok i bruk farger som sterkt blått, grønnblått og rustoransje. De organiske, asymmetriske vaseformene med åpningen forskjøvet ut av sentrum var ikke mindre interessante. Allerede i 1968 på Maihaugenutstillingen hadde han vist lignende ting. Utstillingen på Høvikodden i 1972 viste at han stadig søkte nye uttrykk: vaseformer modellert som bristende knopper med opprevede, flikete munninger, vaselignende former satt sammen som en skulpturgruppe og arbeider som nærmet seg skulptur, f.eks. Sisyfos, et stort kors med hode, hender og føtter malt på korset som silhuetter. Nytt var også en gråhvit krystallglasur, gjerne kombinert med sterk blått. For å kunne stå friere ved valg av farger, begynte han i 1973 å arbeide med porselen ved siden av steingodset. Resultatet var bl.a. en sterk sennepsgul farge. M. er meget interessert i sitt fags historie og har eksperimentert med eldre tiders glasurtyper som f.eks. celadon. Variasjonene og dybdevirkningen i glasurene oppnår han dels ved å bruke pensel, dels ved å la glasuren renne. Han har også laget gjenstander med malt dekor, f.eks. en porselensskål (Kunstindustrimuseet i Oslo, 1975) med en sterkt japansk påvirket strekdekor i sort på brun bunn. M. har hatt flere dekorasjonsoppdrag. I boka Bak lov og slå har Simen Skjønsberg skildret hans kamp for retten til utfoldelse. Han hadde verksted i Asker 1971–81, deretter i Oslo.