K. lærte rosemaling av sin far. Etter 3 års utdannelse i Bergen etablerte han malerverksted i Kinsarvik, og påtok seg all slags malerarbeid, også husmaling. Etter hvert begynte han med treskjæring om vinteren, og fra 1877 gjorde han dette på hel tid. Han laget små souvenirer, skrin, fotorammer, papirkurver o.l. som han solgte til turister, og snart tok han inn flere læregutter på verkstedet. Det var ingen levende treskjærertradisjon i Hardanger på denne tiden, og K. arbeidet til å begynne med i Ole Moenes stil og teknikk. Omkring 1883–84 forlot K. Moenes bladrike akantusranke og gikk over til å skjære løvfattige ranker, der stengel og slyngninger var det vesentlige. Under en studietur i 1882 hadde antikvar Nicolay Nicolaysen gjort ham oppmerksom på stavkirkenes utskjæringer, og disse begeistret ham. På K.s arbeider fins også frodige figurer hentet fra norske folkeviser og -eventyr, som troll, nisser og dansende ungdom i nasjonaldrakt. Etter hvert benyttet K. også vikingtidens båndfletting og dyreornamentikk. I tillegg til souvenirproduksjonen dekorerte han matsalen til Mæland Hotell, Granvin og Hotell Hardanger, Odda.
Mot slutten av århundret solgte han mindre. Hans mange elever var blitt konkurrenter. I 1899 fikk han innvilget et årlig statsbidrag for å kunne fortsette sin virksomhet. Året 1895 markerer overgangen til den produksjonen K. i dag er kjent for. Han fikk da høre i et foredrag av Andreas Aubert, at den gamle norske skurden hadde vært fargelagt, og begynte da selv med fargelegging. Til dette trengte han grovere skurd, og han gikk derfor i gang med å lage møbler. Forfatteren Sir Arthur Conan Doyle kjøpte en av hans første stoler. K. deltok stadig på utstillinger med praktfulle stoler og skap, bl.a. på Verdensutstillingen i Paris i 1900, men den jevne inntektsbringende omsetningen gikk dårlig. I 1905 flyttet han til Ørsta, der han året før hadde gjestet folkehøyskolen som foreleser i kunsthistorie. Det rike, nasjonalt orienterte miljøet omkring skolen virket inspirerende. I 1908 bygde han seg hus og senere verkstedsbygning i Volda og han fikk nå en ny kundekrets. Møblene han i 1909 leverte til en kaffistove i Kristiania (Norsk Folkemuseum) gjorde ham kjent i hovedstadens landsmålsmiljø, ikke minst etter Hulda Garborgs begeistrede omtale av møblene i Vort Land. I 1913 leverte han møbler til en kaffistove i Harstad, og samme år leverte han møbler til Trønderheimen i Trondheim. Ved siden av souvenir- og møbelproduksjonen hadde K. flere store oppdrag til kirker. Han fikk bestillinger på prekestoler, døpefonter og alterbilderammer, maling av vegger og tak, rosemaling av fyllinger på gallerifront og dører, samt restaurering av gamle altertavler. Det største oppdraget fikk han i 1915 i Eid kirke, Nordfjord, der han har preget hele interiøret. Under dette arbeidet begynte synet å svikte, og i 1917 drog han tilbake til Hardanger, nesten blind. Sønnene drev verkstedet videre.
K.s modne stil er friere, mindre bundet av de historiske forbilder enn tidligere. Fortsatt domineres ornamentikken av båndslyngninger, bladløse eller med stiliserte blad. Bånd løper ut fra merkelige masker, stolstaver og armlener er forsynt med øyne, nese, munn og ubestemmelige vesener lenker seg sammen til border. I mellom forekommer konger, nisser og troll. På enkelte stoler og høyseter domineres ryggen av billedfelt med tema fra folkeviser og saga.
På senere arbeider fins små, hvite, fruktblomstliknende blomster som gir et mykere, mer feminint preg. Ornamentikken er i hovedtrekk den samme i hans kirkearbeider, men figurmotivene er her hentet fra Bibelen. Gjennom hele K.s produksjon er fargene ens, hovedfargen er ofte grønnblå. Utskjæringene er polykrome, med grønnblått som hovedfarge, nesten alltid mot sort relieffbunn. Effektfullt anvendte K. også bronsefarge på en del runde motiver som gir assosiasjoner til sagatidens bronsespenner. K. representerte Norge på store utstillinger i utlandet, der han solgte mesteparten av sin produksjon. Etter hvert ble hans arbeider et symbol på målsak og nasjonal kultur.
