S. malte i 1950-årene fast komponerte og ornamentalt oppbyggede landskapsbilder. I 1964 debuterte han i Oslo med et abstrakt formspråk, basert på spenningen i flaten mellom brokkelignende former i en dempet og stillferdig fargeskala. Utgangspunktet var naturinntrykk og i enkelte bilder er naturopplevelsen fremdeles nærværende. Utover i 60- og 70-årene samlet han i flere bilder mindre fargeflekker til større sammenhengende hovedmotiver med innbyrdes valørspenninger. Mose, stein og fjellstrukturer er gjennomgangsformer, gjerne holdt innen nøytrale fargeklanger. S.' bilder fra 80-årene har fremdeles en gjennomført abstrakt karakter, men viser en mer direkte og enhetlig oppfatning av naturmotivet, med friere former, brede og spontane penselstrøk og en lysere og til dels friskere koloritt.