J. begynte som sin fars medhjelper i Vang og ble derpå ansatt som ekspeditør i en bokhandel i Hamar. Her ble han oppdaget av grundtvigianeren og Bjørnsonvennen Christopher Borch, som fikk ham inn på Den kgl. Tegneskole i 1889. Det var, kan hende, den samme som formidlet kontakten med Gerhard Munthe. De eldste kjente malerier av J. skriver seg fra midten av 1880-årene, og motivene viser at han har malt dem i hjembygda. En liten gruppe bilder fra 1890 betegner et kunstnerisk gjennombrudd. Her røper han impulser både fra Gerhard Munthe og Harriet Backer, men viser samtidig også trang til å gå sine egne veier. I 1893 dukket han for første gang opp i Lillehammer-trakten, idet han innlosjerte seg på gården Skårset, like ovenfor byen. Sommeren 1894 reiste han til Vågå, hvor han bl.a. var sammen med Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne, Kristen Holbø, Halfdan Egedius og Alfred Hauge. Dette er den berømmelige Vågå-sommeren, da hele gruppen malte mørke stemningsbilder. Om høsten fant J. veien tilbake til Lillehammer. I brevene derfra forteller han at malerne Halfdan Strøm og Eyolf Soot holdt til på gården Skoug i Brøttum, og ikke lenge etter drog også J. til Skoug, der gårdbrukeren og maleren Erik Skoug tok seg mye av ham. Her malte J. vinteren 1895-96 sitt ungdoms hovedverk, Julegilde (Nasjonalgalleriet, Oslo). Dette representerer den første fase i hans kunstneriske utvikling. Her har han dyrket en dempet stemningskunst med et sløret, malerisk temmelig frigjort strøk, med forkjærlighet for blålige og blå- og gråfiolette toner.
Våren 1897 reiste J. til Paris og derfra videre til Cività d'Antino, Italia, sammen med Zahrtmann og andre nordiske kunstnere. J.s Italia-bilder og noen bilder fra Jylland malt det følgende år er mørke og mollstemte. Fargen er myk med innslag av sort og oliven. Formen er blitt strengere, og han har nærmet seg en rytmisk beveget linjekunst der flatene er store og klare. Med Paris-oppholdet i 1900 begynte den tredje perioden i J.s produksjon. Impresjonistene på Salongen imponerte ham. Det var som skjell falt fra øynene, sa han, og han så farger og et lys som han ikke tidligere hadde drømt om. J.s koloritt ble lysere og lettere, influert av impresjonistene. I 1905 flyttet han som nygift inn i eget hus på Lillehammer. I 1915 overtok han et større hus som Thorvald Erichsen hadde latt oppføre av Arnstein Arneberg i 1912. J. ble boende på Lillehammer til sin død. Sine motiver fant han i byen og den nære omegn. Han malte gjerne Mesna i vinterdrakt og i vårløsning og fulgte slik i den eldre Frederik Colletts fotspor. Ellers søkte han til fjelltraktene omkring Gjende og til kysten omkring Kragerø og Hvasser. I likhet med Gerhard Munthe, og muligens inspirert av ham, utviklet J. en ganske markant penselskrift, en konstruktiv form som bidrog til å holde tingene på plass, og som kom til å gi hans lerreter et preg av fasthet midt oppe i lysflommen.
Foruten staffelibilder har J. utført dekorative arbeider. Han har dekorert Vingrom kapell, Lillehammer (1908), elevsalen på Norges landbrukshøyskole, Ås, og utført en serie dekorasjoner for Granheim sanatorium, Follebu (1908-27). Både hva format og innhold angår utgjør bildene et dekorativt hele, det er landskaper hentet fra ulike kanter av landet. Det store formatet innbød til en viss forenkling, og impulser fra vennen Rudolph Thygesen kan ha gjort seg gjeldende. Mest helstøpt er nok det eldste maleriet i serien, det mektige mjøsbygd-panoramaet med Sankt Hans-feirende bønder omkring bålet. Hovedmotivet, den lyskledte kvinnen ved bålet, er for øvrig identisk med en tegning som han året før hadde brukt som illustrasjon til Tryggve Andersens fortellinger I Cancelliraadens Dage. I 1925 dekorerte han Sjøli kapell, Ytre Rendal (Jesu dåp). Sin siste sommer tilbrakte J. i Bøverdalen og malte der noen praktfulle arbeider som viser at hans arbeidsstyrke og arbeidsglede holdt seg usvekket like til det siste.