Lalla Hvalstad

H. utdannet seg først til maler. Sammen med sine venninner Alice Pihl, Johanna Bugge og Kris Laache, var hun med på den såkalte Vågåsommeren i 1894. Opplevelsene denne sommeren dannet grunnlag for et varig vennskap med flere kjente malere. De kvinnelige deltagerne startet, da de kom tilbake til Kristiania, en forening som de kalte "den dekorative forening". I 1897 malte H. i Kviteseid sammen med bl.a. Kris og Oluf Wold-Torne, og Thorvald Erichsen malte et portrett av henne (Nasjonalgalleriet, Oslo). H. malte portretter, interiører og landskaper, men etter hvert dabbet hennes interesse for malerkunsten av. Da begge hennes foreldre døde i 1922 følte hun behov for å begynne på nytt. Ifølge senere avisartikler var det Henrik Sørensen som rådet henne til å begynne som keramiker og reise til Faenza i Italia for å lære. Sørensen var selv en ivrig samler av europeisk fajanse og mente at man i samtidens produksjon burde gjenopplive tradisjonene fra 1700-tallet. Etter oppholdet i Italia, innredet H. keramikkverksted i uthuset på eiendommen Lilleborg på Bestum og Lili Scheel ble opptatt som medarbeider i 1923. I nesten 40 år arbeidet de sammen og solgte sine arbeider gjennom Kunstnerforbundet og deltok årlig på sommer- og juleutstillingene der, første gang julen 1924. De arbeidet både sammen om gjenstander og hver for seg. Alltid hadde de en keramiker til å dreie opp gjenstandene for seg. H. var den som skisserte formen opp for dreieren, Scheel modellerte figurer, hanker og lokkeknapper og begge dekorerte. Produksjonen bestod av alle slags bordvarer i leirgods, ofte hele serviser samt fliser og mindre skulpturer. Gjenstandene har livlig svungne konturer, lokkeknapper og hanker er ofte plastisk utformete blomster, frukter eller figurer. Dekoren er polykrome blomster, frukter eller figurer på lys bunn, malt med bred pensel i et feiende strøk. Forbildet for både form og dekor er åpenbart europeisk fajanse på 1700-tallet. H. laget også kopier av gjenstander hun hadde sett på studiereisene i utlandet. Samtidens kritikere derimot fremhevet deres slektskap med norsk rosemaling. Fra 1926 arbeidet de også med begitningsdekorer. Iblant arbeidet de med mer moderne former og dekorer. H. har, inspirert av funksjonalismens paroler, laget et fat med ren strekdekor (1930, Kunstindustrimuseet i Oslo), men det passet hennes gemytt dårlig.