M.s lærere ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Kunstakademiet fikk, ved siden av Gerhard Munthe, stor betydning for hennes kunstneriske utvikling, og gjennom et langt kunstnerliv har hun alltid bygd på tradisjonene som hennes lærere representerte. M. debuterte på Høstutstillingen i 1912 med Gammel bro. Hun gjorde seg bemerket, og ble av enkelte kunstkritikere utpekt som et av de nye navn. Hun fulgte opp suksessen to år senere med Fra Citadeløen (1914, privat eie), som også fikk pen omtale. I de første årene konsentrerte M. seg om landskapsmaleriet, noe som for øvrig alltid har vært hennes styrke. Hennes koloritt ble av kritikerne betegnet som lavmælt og diskret, og formspråket som svakt stilisert. Den avdempede koloritten og det noe summariske billedspråket kjennetegner fortsatt M.s landskaper. M. har en utpreget naturfølelse som hun med stor sikkerhet overfører til lerretet. Hennes bilder preges av et fint fargespill, som er tilpasset en egenartet helhetstone i grått eller gyllenbrunt. Med godt resultat bruker hun enkelte ganger klarere, mer mettede farger, som f.eks. i det vakre, stemningsfylte Etter regn (Riksgalleriet). Som et eksempel på hennes gråstemte valørmaleri kan nevnes det bredt anlagte Gård i Valdres II (Nasjonalgalleriet, Oslo). M. søker fortrinnsvis motiver hvor hun oppnår en spesiell stemning ved hjelp av meteorologiske fenomen som f.eks. regn, tåke, opptrekkende uvær, snø. I de siste decennier har M. vist en stor interesse for religiøse motiver, og hennes dype religiøsitet kommer merkbart fram i disse arbeidene. Kristusskikkelsen dominerer komposisjonene. M. har hatt flere større offentlige oppdrag. Bl.a. har hun malt altertavle og frise til kapellet i Hammerfest sykehus (1958) og en større komposisjon, Kristus og barna, til Sokna gravkapell (1954). Gjennom et langt liv har M. kunnet følge de mange brytninger i norsk kunstliv. Selv har hun vært lite påvirket av de mange retninger som har preget det tyvende århundre.