Fra 1912 var L. lærer ved Kristiania tekniske aftenskole, og arbeidet som assistent hos Oscar Hoff 1913 - 15. Han etablerte egen praksis i Kristiania i 1915. Tiden som assistent for Hoff har antagelig betydd mye for L., idet han etterfulgte Hoff som en av landets ledende reguleringsarkitekter. Denne posisjon bekreftes av en lang rekke premier i reguleringskonkurranser. L.s planer kjennetegnes av en god utnyttelse av og tilpassing til det eksisterende terreng, og sterk hensyntagen til lokale klimatiske forhold. Sinsenbyen, Oslo gir en god illustrasjon av L.s kvaliteter som reguleringsarkitekt. L. fikk en rekke kommunale reguleringsoppdrag; likevel er hans planer fulgt i sterkt varierende grad. I årene etter 1910 arbeidet L. i tidens vanlige nordiske nybarokk, som eksempelvis preger hans første større selvstendige arbeid, Kristiania Materialprøvningsanstalt, og får sitt fineste uttrykk i utkastet til omkonkurransen om Kristiania Rådhus (1918). Byplanleggeren L. røper seg ofte også i utformingen av enkeltbygg, som i Løvenskiolds gt. 20, Oslo, som tar opp i seg Arno Bergs plass' sirkulære form, og dermed aksentuerer denne. Med Majorstuhuset, Oslo, klarer L. å gi karakter av plassrom til et område som hovedsakelig består av trafikkareal. Dette gjør han ved å gi bygningen et forhøyet midtparti, trekke bygningskroppen tilbake fra Kirkeveien og markere inngangspartiet til Holmenkolbanen med en fremspringende baldakin. Majorstuhusets detaljering er klassisistisk, men det har også typisk funksjonalistiske trekk, som markeringen av trapperom med smale vinduer løpende gjennom alle etasjer. L.s bruk av arkitektoniske virkemidler er meget måteholden, ofte bruker han bare ett eller to etasjeskillebånd på en pusset murflate. Det er derfor ingen større forskjell på hans leiegårder og forretningsbygg fra 20-årene og de fra 30-årene, selv om bruken av puss reduseres til fordel for spekket tegl, og de klassisistiske detaljer forsvinner. Mest karakteristiske for sin tid er Lagerbygningen for Norsk Hydro på Herøya (1929) og Treplantningsselskapets restaurant i Stenmalen, Tønsberg (1932). Den siste er naturlig nok bygd i tre, men ellers er L.s arbeider gjennomgående murbygg. I tiåret etter siste verdenskrig har også L.s bygg ofte materialknapphetens karakteristiske pregløshet. Dette fortrenger likevel ikke inntrykket av L.s produksjon som en stillfarende, men kvalitativt høytragende arkitektur som røper forståelse for bygningers samspill med omgivelsene.