G. var ansatt i Abels reproduksjonsanstalt og kunstforlag 1907–13, og i Kemigrafia 1908-10. I disse tidlige år, da han samtidig studerte hos Nordhagen, utførte han en rekke teknisk høyt oppdrevne kopier etter hollanske 1600-tallsmestere og norske eldre samtidige som Erik Werenskiold og Eilif Peterssen. Motivkretsen ble etter hvert friere; fra 1913 finnes f.eks. en stor, gjennomarbeidet etsning av Korsridderen etter Rembrandt; en mer spontan, psykologisk inntrengende Jødegutt (begge premiert på verdensutstillingen i San Francisco 1915) og en stillferdig akvatint som Ved Skarpsno, Oscarshall. Fra denne tid stammer også et par litografier med sosialrealistisk og religiøst tilsnitt. Fram til omkring 1920 utførte han særlig raderte landskaper i intimt format. Deretter inntar topografisk-historiske motiver og byskildringer, hvorav er håndfull tresnitt, en bredere plass i produksjonen. G. var aktiv som billedhugger omkring 1930. Som maler var han virksom livet ut, men i mer beskjeden målestokk.
G. forble erklært naturalist, men med en viss dragning også mot dekorative oppgaver (Foreningen Norske Grafikeres emblem, Romeriksbunaden, bokutstyr o.l.). Hans vesentligste grafiske produksjon faller innenfor tidsrommet 1910–25. G.s relativt korte kunstnerkarriere henger åpenbart sammen med en gradvis forskyvning av interessefeltet. Han tok initiativet til stiftelsen av Foreningen Norske Grafikere i 1919, og ble i årene fremover aktiv foreningsmann med en rekke tillitsverv. G. var opptatt av bevaringssaker fra 1920-årene av. Han hadde restaureringsoppdrag for Riksantikvaren (Fet kirkes gravkapell), var medstifter av Romerike Ættehistorielag i 1935 og fikk gjenopptatt arkeologiske undersøkelser av Raknehaugen med dengang avanserte metoder (dendrokronologi i 1937–38 og C-14 i 1958).