H. var jordarbeider, tømmerhugger, fløter, tømmermann, snekker, jernbanearbeider, landmåler og karttegner før han ble kunstner. Han begynte på Underoffiserskolen i 1879 og ble sersjant i 1883. Helt til 1897 arbeidet han på Veidirektørens kontor. Etter oppmuntring fra Hans Heyerdahl begynte han i 30-års alderen å male og debuterte 1895 på Høstutstillingen med et godt portrett av Kristen Holbø. I det første ti-år etter 1900 bodde han mest på Lillehammer og var et aktivt medlem av kunstnerkretsen der. Han var bl.a. medredaktør av Krangle-Olsen (1908). H. konsentrerte seg tidlig om portrettmaleriet. I en søknad fra 1909 opplyser han at han allerede da hadde malt henimot 100 portretter. Av tidlige arbeider kan nevnes portrettene av dr. H.E. Evensen (1896), sterkt påvirket av Eilif Peterssen, Gabriel Scott (1904) og Herman Wildenvey (1909), begge i typisk nyromantisk stil. Han nærmet seg etter hvert Erik Werenskiolds sene portrettstil, som i de skarpt karakteriserte av Johan L. Hirsch (1909) og Ole Olsen Malm (1915). Han portretterte også mange av sine malerkamerater: Kristen Holbø, Karl Haldorsen, Olaf Aakrann, Sven Jørgensen. Ellers malte han vesentlig stemningsbetonte landskaper og enkelte figurstudier, blomster- og aktbilder, gjerne i en stillferdig, gråstemt koloritt. Motivene er som regel hentet fra strøkene ved Glomma eller rundt Lillehammer (Potethøsting 1903, Lillehammer Bys malerisamling). H. begynte tidlig å skrive i avisene, til å begynne med små noveller, gjerne med egne tegninger og dikt (Dansar-Æli, Verdens Gang 1904). Han hyllet i 1915 både Harriet Backer og Erik Werenskiold i poetisk form. Da han i 1909–10 slo seg ned i Kristiania begynte en 30-årig virksomhet som kunstanmelder i Morgenposten, Social-Demokraten og fra 1915 i Aftenposten. Hans artikler forfektet med stedig konsekvens et kunstsyn som tok lite hensyn til moderne "dekadente" retninger. "Jeg vilde vi skulde ha en individuel kunst, en personlig og - norsk", skrev han til C.W. Schnitler i 1922. Av 80-årenes kunstnere beundret han fremfor alt Hans Heyerdahl, og av sine samtidige satte han Nikolai Astrup, Harald Sohlberg, A.C. Svarstad og Kristen Holbø høyt. I den nye franskpregede kunst så han bare degenerasjon og forfall. Sine meninger hevdet han med atskillig journalistisk talent, i et språk som kunne være saftig og billedrikt med humor og ironi, men som alt for ofte forfalt til plattheter og grovheter. Han fikk snart det store flertall av kunstnerne mot seg. Særlig harme vakte hans mange kunstpolitiske manøvrer. I 1918 forlangte til og med 26 kjente kunstnere at han ikke lenger skulle omtale dem i avisen. Han fortsatte likevel i Aftenposten helt fram til 1940 (med et avbrudd 1935–37).