S. har markert seg som en sentral billedhugger i etterkrigstiden. Med stor presisjon og grundighet behersker han de fleste skulpturale uttrykksformer. Han har således arbeidet med bronse, granitt, betong, stål og marmor. Fra å arbeide i et relativt naturalistisk formspråk i sine tidlige år beveget han seg raskt mot en forenklet og abstrahert form. Han har også laget nonfigurative arbeider, men lykkes best i en halvabstrahert uttrykksform. Hans skulpturer bærer etter hvert preg av sensualitet og eleganse, hvor han særlig former kvinnen og de kvinnelige former på en idealiserende måte. I bysten av Einar Berg (bronse 1945) kan vi spore påvirkning fra Per Palle Storm. Likevel har skulpturen et selvstendig uttrykk. Den unge kameraten har hatten plantet på hodet, ansiktsuttrykket er melankolsk og bysten er følsomt og personlig laget. I sine tidlige granittskulpturer bærer S. preg av Stinius Fredriksen, særlig når han lar deler av blokken stå igjen. På tross av dette virker ikke S.' skulpturer tunge og ufølsomme. Selv om påvirkning fra lærerhold var til stede på slutten av 40-årene er hans arbeider svært personlige, og han markerte seg tidlig som en selvstendig kunstner. I den hermelignende Kvinnebysten (granitt 1947, Nasjonalgalleriet, Oslo) har S. formet en elegant, litt fjern kvinne. Det glattpolerte ansiktet og halsen står i kontrast til det grovt hugne håret og brystpartiet. I 1950 ble et minnesmerke over Fredrik Paasche (granitt, Universitetshagen) avduket. Ideen til relieffet var inspirert av Henrik Sørensen. Paasche tar seg til hjertet i dødsøyeblikket. Tyske soldater med våpen i hånd skildres på den ene siden og Hellige Olavs død i slaget på Stiklestad på den andre. Relieffet symboliserer krigens redsler. To venninner (granitt 1950, Nasjonalgalleriet) er streng, nærmest kubistisk i formen. De to jentene er hugd tett sammen ut av én blokk, og de ligner hverandre. Statuen symboliserer bestevenninner i tidlige ten-år som alltid henger sammen og kler seg likt. I et ikke innsendt utkast til Christian Krohg-monumentet i Oslo (1951) modellerer S. Christian Krohg på vei til Grand med symbolsk bredde og fylde. Maleren støtter seg til en paraply og er iført en stor åpen frakk som flagrer i vinden. I utkastet til Rallarmonumentet (bronse 1953, Nasjonalgalleriet) formet S. en høy rank mann med hatt. Rallaren beveger seg fremover, skuende og rolig, og bærer ikke preg av den faste gange som var et sentralt moment i Krohg-utkastet. I 1954 ble Rudolf Nilsen-monument avduket i Oslo. Dikteren er fremstilt sterk og atletisk. Han fremstår mer som en karakteristikk av grunntankene i Nilsens diktning enn som et portrett. Monumentet kan tolkes som en illustrasjon til Nilsens dikt Revolusjonens Røst, hvor han skrev: "Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn ..." S. forfektet et syn som gikk på å formidle det essensielle i en kunstners produksjon fremfor likhet og kulturell tilhørighet.
I 1953 vant S. en konkurranse om Hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Arbeidet tok 7 år og er blitt et hovedverk innen norsk skulptur. Motivene er hentet både fra gammel og ny tid. Rundt fontenen er det hugd stiliserte relieffer i granitt fra moderne hvalfangstliv. Hovedmotivet for fonteneskulpturen er i bronse og hentet fra gammeldags hvalfangst, hvor det lille menneske med enkle fangstredskap blir sett i sterk kontrast til den veldige hvalen. S. har laget en elegant, smekker fangstbåt som løftes opp av en hvalfinne. Fire stiliserte mennesker ror, en styrer og som et toppunkt i skulpturen, står en person i baugen med den tradisjonelle hvalharpun, klar til kast. Den dramatiske effekten forsterkes av vannsøylene i fontenen som er regulert i forskjellig høyde. S. har alltid vært opptatt av myter og sagn, særlig greske og romerske, og i 1957 laget han med dramatisk effekt det elskende paret Hero og Leander. Mindre dramatisk, men full av liv er Fire (1961). En høygravid kvinne går rakrygget med et barn i hver hånd som trekker til hver sin kant. Gruppen er sterkt stilisert og stram i komposisjonen, og symboliserer så vel S.' familiesituasjon på den tid, som livet i den drabantbyen skulpturen var tiltenkt.
I 1963 laget S. In memoriam, et abstrahert gravmonument over sin avdøde venn Erling Brekke. Skulpturen er støpt i betong, men til tross for det bastante materialet er den ledig i formen og har elementer av flukt og svev over seg. Det har også veggdekorasjonene til drabantbyene Ammerud og Haugenstua, Oslo (1967), som fint bryter monotonien i veggflatene. På en reise i Hellas i 1965–66, hvor det var vanskelig å skaffe tradisjonelle materialer til skulptural virksomhet, laget S. flere skulpturer av kobbertråd, hønsenetting og bivoks. Dette kombinert med økt interesse for helleristninger, førte til at S. over en lengere periode formet små, forenklede, lange og spinkle skulpturer som f.eks. Kvinne og kentaur (bronse 1968, Nasjonalgalleriet), hvor han har fått fram kontrasten mellom den sammenkrøpne kvinnen og kentauren som står på to og strekker seg. I Russiske skøytestjerner (bronse 1969) svinger den mannlige kunstløperen sin kvinnelige partner over hodet, og de overdrevent lange bena gir assosiasjoner til Giacomettis skulpturer. Seiersgudinnen Nike (betong og stål 1967, Tromsø sjømannsskole) er en kulminasjon av flukt-svev temaet som hadde opptatt S. i en årrekke. Den sterkt abstraherte Nike minner om en fugl som lett og elegant strekker seg i det øyeblikk den skal lette. I 1969 vant S. en konkurranse om en Olav Kyrre-statue til Bergen bys 900-års jubileum. S. fremstilte i sitt utkast en sterkt forenklet, nærmest rettvinklet rytterstatue hvor hesten stopper brått opp. På tross av den kantete formen virker utkastet til statuen elegant og dynamisk, særlig pga. den overdrevent lange halen som forlenger hesteryggen og strekker seg ned til bakken. Skulpturen og plasseringen av denne skapte stor diskusjon i Bergen, den strakte seg over flere år og til tross for stor imøtekommenhet fra kunstnerens side ble monumentet aldri oppført.
S. har laget en rekke portrettbyster, bl.a. Satchmo (bronse 1973, Riksgalleriet), hvor Louis Armstrong spiller med øynene lukket. Den uregelmessige overflaten er med på å understreke inderligheten og kraften i Armstrongs improvisasjonskunst. I 1976 modellerte S. forfatteren Jens Bjørneboe (svart patinert torso, bronse, Club 7). Forfatteren ser dratt og sliten ut med hodet litt lutende fremover, han er likevel fremstilt kompromissløs som han var det i sitt forfatterskap.
I 1976 reiste S. til Carrara, Italia og har siden bodd der store deler av året. Dette har markert en forandring i hans kunstneriske utvikling. Han har mer og mer gått over til å lage skulpturer i den hvite og rødlige Carrara-marmoren. Hans bronseskulpturer blir nå glatte og polerte, og han opererer i forskjellige formater. S. skildrer stadig oftere kjærlighetspar og forholdet mellom mann og kvinne med sterk intensitet, og han har laget en rekke varianter av kjærlighetsgudinnen Aurora. Nasjonalgalleriets Rosa Aurora (marmor 1976) er abstrahert og de kraftige proporsjonsforskyvingene er som så ofte hos S. med på å understreke det elegante aspekt ved skulpturen. Mot sollyset får Aurora et rødlig gjennomsiktig skjær. I senere utgaver er hun formet med større plastisitet og er i høyere grad enn tidligere blitt en rundskulptur. S. kombinerer nå enkelte ganger bronse og nikkel som i det forenklede Kjærlighetspar (1977). Sapfo (marmor 1980, Oslo Konserthus) var en av antikkens fineste kjærlighetslyrikere, og i det abstrakte monumentet over henne er det igjen det estetisk elegante S. formidler på en taktil måte. S. har både i bronse, nikkel og marmor laget parafraser over de gamle kinesiske symbolbegreper Yin og Yang, det kvinnelige og det mannlige prinsipp, som utfyller hverandre og danner et hele. S. har laget dem sittende og liggende, alltid sammenkrøpet og sammenslynget uten mulighet eller vilje til å løsrive seg fra hverandre. Susanna (1983) er en liten elegant marmorskulptur av en ung kvinne, som presser bena og hendene mot hodet, forfinet i sin nærmest vektløse form.
I illustrasjonene til H. Bölls Som en klovn ser det, tegnet S. silhuettlignende personer med innslag av tragisk humor. Ellers er det i S.' tegninger og grafikk kvinnen og parforhold som er det sentrale tema. I illustrasjonene til H. Sverdrups Kjærlighetsdikt er figurene tegnet med en lyrisk strek. I senere grafiske arbeider kan personene ofte være svært plastiske og arbeidene bærer titler som Akt, Kvinnerygg, Kvinne på huk osv. Kvinnekroppene er formet spenstige og elegante, på en sensuell drømmende måte.
