billedhugger

Knut Skinnarland

Faktaboks

Født
15. januar 1909
Fødested
Rauland
Død
1993

S. kommer fra en bondeslekt i Telemark, som har fostret en rekke dyktige håndverkere, sølvsmeder og treskjærere. Håndlag og formsans viste seg også tidlig hos S. til å begynne med gikk det i retning av tradisjonell treskjæring, men 24 år gammel bestemte han seg for kunstnerbanen. Han begynte i billedhuggerklassen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo, men fikk samtidig en grundig tegneundervisning. Både her og senere på Kunstakademiet la han et solid og mangesidig grunnlag for sitt videre arbeide. Umiddelbart etter akademitiden stilte han ut overbevisende arbeider som etter kritikernes mening viste sikkerhet og modenhet. Portretthodet av Johan Åge Ween (Nasjonalgalleriet, Oslo), hører til hans beste skulpturer. I tillegg til en ypperlig personkarakteristikk har det en renlinjet og helstøpt form uten overflødige detaljer. Det er stramt, men med váre organiske nyanser.

Krigsårene førte til stillstand også for S., men etter freden søkte han ut til nye og større miljøer. Først drog han til kunstakademiet i København der han som elev av Utzon-Frank og som assistent for Mogens Bøgglid mottok sterke inntrykk fra en inntrengende og vital naturalisme. Viktig for ham ble også tegneundervisningen hos en fremragende pedagog som Aksel Jørgensen. Men allerede i København ble møtet med moderne fransk skulptur den største utfordringen. Han reiste til Paris i 1948 og ble elev av Ossip Zadkine. Fransk formfølelse og en søkende eksperimentell holdning preger S.' arbeider utover i 50-årene. Det gjelder en barnefigur (bronse 1952, Statens lærerskole i husstell, Bærum) med en stram og spent form der det dynamiske og rørlige i armer og bein glir naturlig og organisk inn. Formen er gjennomarbeidet uten å miste det følsomme og spontane. I enda større grad merkes en fransk innflytelse, særlig fra Despiau-tradisjonen, i en byste av en liten pike, Anne-Kathrine fra 1958. Den store, enkle formen er statisk, tildels summarisk, men med ansiktstrekkene følsomt og karakterisert. S. hadde fra første stund et nært og naturlig forhold til materialet. Dette ser ut til å forsterkes ytterligere etter møtet med den moderne skulpturen. Han arbeidet med leire, stein, tre terrakotta og messing. I 50-årene merkes også en orientering mot det mer abstrakte, særlig tydelig i to kvinnefigurer skåret i tre (begge 1956). I den ene er klassisk form forenklet så den får en sterk og monumental holdning. Den andre er skåret til i enkle stiliserte volum. I underkroppen forlater han det organiske, lemmene får et kantete snitt. Men det kubiserende språk er ennå usikkert og prøvende. En tredje skulptur, Mann i stol (terrakotta 1956), er i et gjennomført, abstrakt formspråk. Alle lemmer er skåret til i firkantete blokker etter kubistiske prinsipper. Det rytmiske tema er fritt og ledig. Men disse skulpturene står likevel alene i S.' produksjon, selv om han også senere i 60-årene er inne på rent formale problemer. Mellom eksperimentene laget han hele tiden realistiske dyreskulpturer og portretter.

Mye av kunstnerens tid gikk imdilertid med til arbeid på et annet område. Som så mange av sine kollegaer ble han knyttet til restaureringsarbeidet ved Nidarosdomen. I løpet av 50- og 60-årene utførte han omkring 30 større og mindre skulpturer. Det var en stor arbeidsinnsats innenfor en mer eller mindre fastlagt ramme. Den første store skulpturen, en biskopstatue fra 1953, bærer preg av noe ufritt og bundet, men senere statuer som St. Katharina (1958) er mer levende og uttrykksfulle og i samsvar med gotikkens formspråk. Hovedverket blant de større arbeider er Abraham og Isak med sin enkle og storladne form. Langt friere har kunstneren imidlertid stått i arbeidet med groteskene og fabelvesenene. Her fikk han bruk for sin skapende fantasi og sin abstraherende evne. Samtidig med klebersteinsskulpturer til Nidarosdomen fikk S. også i oppdrag å lage 4 store trefigurer til Austrått.

I små og store monumenter og minnesmerker fra ca. 1965 fram til i dag er formen realistisk, som i den enkle, djerve unggutten i Fiskermonumentet i Ålesund (1965). I monumentet over Aasmund Olavson Vinje (1968, avduket 1974 i Vinje) er det små avvik fra det frontale og statiske i figuren som gir liv og spenning, og som samtidig gir en treffende karakteristikk. Senere ble S. særlig opptatt av de moderne engelske billedhuggere, først og fremst Henry Moore, og han dro til England i 1972 for å foreta studier. Som for mange billedhuggere har tegning spilt en vesentlig rolle gjennom hele hans utvikling. Han har også en grafisk produksjon bak seg. I de siste årene har han ved siden av tresnitt også tatt opp silketrykket.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg