L.s landskapsmalerier fra 1920-årene har en atmosfærisk tone der detaljene går inn i helheten. En merker likevel en nær og umiddelbar holdning til naturmotivet. Utviklingen viser at L. fjernet seg mer og mer fra et atmosfærisk naturlyrisk maleri. All interesse samlet seg om fargen, som for kunstneren ble et språk som bar det vesentlige i uttrykket. Fra slutten av 30-årene ser en i hans fjellmotiv med rein at dyrene er blitt frie elementer i komposisjonen og fargen får klinge ut. Dette motivet tok L. opp igjen flere ganger og det viser utviklingen særlig tydelig. Interessen for fargen førte helt naturlig inn i abstraksjon. Fargeflater beskriver form og rom i landskapet, dyrekroppene forenkles mer og mer. Utover i 50-årene var de blitt abstrakte ornamenter. Den forenklede tegningen tillot en friere fargebruk. Koloritten er i disse landskapene ren og klingende, det er fargeskalaen i fjellet om høsten som vel mer enn noe annet har gitt de største impulser.
En lang rekke portretter utgjør en betydningsfull del av L.s produksjon. Portrettet av Olav Aukrust (1929, Lillehammer Bys malerisamling) er holdt i brutte, fint avstemte farger, med en vár og presis karakteristikk. Portrettene fra 50-årene av Tore Ørjasæter, Jan-Magnus Bruheim og Tor Jonsson er i pakt med utviklingen av fargesynet, mer konkrete og fyldige i koloritten. Ved siden av en robust karakteristikk har de en dekorativ kraft. Oljemaleriet var det viktigste for kunstneren, men han arbeidet også en god del med fargetresnitt.