F. trådte første gang fram for offentligheten med en utstilling i hjembyen i 1941, der han gjorde seg bemerket som en kresen kolorist i en klar og distinkt form. Det var for det meste stilleben og landskaper. Hans egentlige gjennombrudd som maler skjedde på Høstutstillingen i 1946 med maleriet Snipeseilere på Mjøsa. I årene som fulgte ble det en god del interiører og figurbilder, aktmalerier og portretter. Kritikerne oppfattet ham som en trofast Heiberg-elev og Enger-beundrer. De berømmet hans atelierinteriører og bemerket hans evne til å skape stemning med enkle midler. Han hadde nå slått seg ned i Oslo, men i sommertiden malte han gjerne på Lista og Jæren der nye utfordringer møtte ham. Han fant seg vel til rette med den vide horisont, og den stofflig levende himmel interesserte ham rent malerisk. I denne periode malte han en rekke landskaper i et ofte kraftig artikulert fargespråk og med en meget forenklet linjeføring. Kritikerne mente at Jens Søndergaard var inspirasjonskilden. I alle fall var det landsdelens klima, fargeklanger og linjer som interesserte ham, men også været, stormkastene, den stadige vinden, de svære skybanker. Også idyllen kunne han finne fram til.
I 1965 flyttet han tilbake til hjembyen, og her har han i de senere år funnet fram til en motivkrets som er blitt hans egen. Fremdeles er han opptatt av det som foregår i landskapet, og fortsatt er han på jakt etter årstidenes vekslende rytme i sitt maleri. Også her maler han svære skyhimler over et vekslende flatemønster av jorder, åkrer og skogtapper. Det kan være vårens sprø toner i trekronene, det kan være høstens dystre bruntoner, og det er vinterens lysende fargeeventyr over de store åkervidder.
Hans fargebruk kan undertiden være litt voldsom, noe også kritikerne har festet seg ved. Ved siden av de store lerreter har F. dyrket tresnittet i det mer beskjedne format. På dette området er han selvlært. Han begynte med enkle tresnitt i svart og hvitt, der et selvportrett en face åpnet rekken av trykk. Siden har han mer og mer gått over til fargetresnitt med bruk av flere plater i en stil der han hele tiden lar treets egen struktur få være med i det kunstneriske uttrykk. Motivkretsen er stort sett den samme som i hans maleri. Det er portretter, blomsterbilder og renskårne landskaper der han forenkler komposisjonen i store, hele fargeplan.
