Mens han var elev ved Bergen kunsthåndverkskole debuterte P.-I. på Vestlandsutstillingen 1959 med to ekspresjonistiske blyanttegninger, pikeportrettet Credo og tre underlige sjauere med tittelen Hellig, Hellig er Herren Gud, som viser at han var opptatt av det mystisk religiøse. I København tilegnet han seg en solid håndverksmessig teknikk innen tre- og metallgrafikk som preget hans grafiske arbeider i de følgende år. Fra denne tiden er en serie dramatiske fettstifttegninger med fellestittelen Klagesangene og en serie tresnitt Messe, med motiv fra færøysk historie. I de følgende år arbeidet han bl.a. med motiver fra Erasmus Rotterdamus, Tartuffe og Don Juan. Han laget etsninger i stort format og tegninger der han gjennom lys- og skyggespill oppnådde en dramatisk uttrykkskraft. I 1963 begynte P.-I. å ta i bruk farger, først i form av fargekrittegninger, og deretter gikk han gradvis over til olje- og temperamalerier. På sin utstilling i Galleri 27, Oslo i 1965, viste han for første gang malerier og fargekrittarbeider i stort format. Motivkretsen i fargekrittegningene var utvidet til å omfatte spillere, poeter, fauner, narrer og musikanter. Musikalske tema stod også sentralt, og hans malerier bar titler som Partiturer og Divertimento.
Ved siden av illustrasjonsoppgaver og avistegnerjobb viet P.-I. stadig mer av sin tid til å male. Etter London-oppholdet i 1964 virket Jackson Pollocks tachisme i stor grad inn på hans temperament og idémessige billedverden. Koloritten og det rytmiske driv i fargeplanene ble P.-I.s kunstneriske uttrykksmiddel. Senere bekreftet møtet med Asger Jorns, Karel Appels og Guillaume Corneilles arbeider formenes og strøkenes uttrykksmuligheter. Selv om P.-I. fortsatte med sin figurative tegnekunst, ble det fra denne tid en pause i hans grafiske produksjon. I maleriene var grunntemaene det religiøse, kosmiske og det musikalske. Malerier som Lengselens torg I, II og III og Himmelferden virker sterkt i dialogen mellom det ekspresjonistisk spontane, voldsomme fargeuttrykk og de várere, mer poetiske trekk. Tegn og former med få eller ingen figurativ tilknytning brukes for å gjenskape allmenne følelser. Foredraget er energisk og fullt av vitalitet. Styrken i P.-I.s senere arbeider ligger i penselskriften og formene. Strøkene veksler fra heftige vibrasjoner til tette pastose fargeflater. Hans komposisjoner blir en slags abstrakt ornamentikk. Fra slutten av 60-årene blir hans malerier stadig mer kompliserte og sammensatte. Han benytter en rekke teknikker - tempera, olje, akryl, gouache, pastell og fargekritt. Gjennom olje- og temperablandede fargekombinasjoner oppnår han nye fargeuttrykk. P.-I. er sterkt opptatt av lyset som energikilde og guddommelig kraft. Ved å legge på maling i flere lag og deretter skrape den vekk igjen oppnås transparente virkninger som forsterker lyseffekten.
I begynnelsen av 80-årene gjenopptok P.-I. sitt arbeid med grafikk og laget abstrakte fargelitografier. P.-I. arbeider ofte i serier hvorav noen av de viktigste er: Musikk fra sideværelset (1965), Det syngende treet (1967), H. C. Andersens inntog i himmelen (1968), Pinseserien (1969), Risens hjerte (1970), Soria Moria (1971), Sion (1973), Ikon (1975–82), Forklarelsens berg (1980), Det nye Jerusalem (1982) og Det krumme skal bli rett (1982). P.-I. har utført flere større dekorative arbeider, hans største er en malerisyklus i Musikksentret i Bjergsted, Stavanger, fullført 1979.
