I 1966 fremstod N. med malerier som stod fjernt fra de mange jevngamle og litt eldre kollegers overveiende nonfigurative bestrebelser. Men hans fritt fabulerende landskaper kunne heller ikke settes i umiddelbar forbindelse med den gryende nyromantiske strømningen som samtidig var på vei inn i norsk kunst. N. bygde opp sine temaer gjennom flekker og prikker av finstemte, ofte blågrå farger. Etter hvert fikk bildene et noe oppløst og til tider litt uvirkelig preg. Snart holdt også hans tegninger, særlig menneskefigurer, sitt inntog i stadig mer diffuse, ofte nesten nonfigurativt pregede landskapsmalerier. Disse ellers fordrømte stemningene ble dermed tilført et mer aktivt og ekspressivt element.
Bildene tolker gjennomgående en verdensoppfatning fjernt fra den urbane og teknologiske. Men selv om de overveiende uttrykker nær samhørighet med naturen, preges skildringene enkelte ganger av angst og fremmedgjøring. Disse ikke alltid like gripbare og ofte symbolsk pregede motiver ble etter hvert mer ensartede i koloritten, men samtidig vant fargene i dybde og intensitet. N.s blekere, nesten flytende og violette stemninger uttrykker også en alvorlig melankolsk, tilnærmet religiøs følelse, nesten som hos Georges Rouault. N.s bilder befinner seg i 80-årene i skjæringspunktet mellom ekspressivitet og innadvendt meditasjon. Symbolske tegn inngår tidvis i fremstillingene, og særlig i gouachenes tykt pålagte, ujevne fargelag understrekes det diffuse i formene og det hemmelighetsfulle i de opptrinnene som man bare såvidt aner. N. har flere ganger malt portretter av Gustav Fröding, hvis liv og diktning tydeligvis utgjør en viktig inspirasjonskilde. Som tegner er N. fortsatt virksom, og i sine større komposisjoner kan han ha mottatt impulser fra Arne Ekelands senere tegninger.
