H. bodde det meste av sitt liv i Sigdal og Eggedal og hentet sine motiver derfra. Han videreførte på sin måte malertradisjonen fra Christian Skredsvig og Theodor Kittelsen. Dette er tydeligst i landskapsmotivene hvor vare vårstemninger veksler med hissig-flammende høst, mett sommerstemning og pastose vinterstudier. Han var særlig opptatt av overgangsfasene mellom høst og vinter, vinter og vår.
I H.s kunst løper en lyrisk og en ekspressiv åre side om side. Begge kommer til uttrykk i landskapsmaleriet. Tidlig interesserte han seg for billedflatens oppbygging ved hjelp av form og fargekontraster (Fra Ullevål Hageby, 1938) og for den umiddelbare lyriske naturgjengivelse (En have, 1938). Mot slutten av 40-årene strukturerte han sine landskapsbilder ved hjelpekonstruksjoner og moduler. Av og til var det maleriske uttrykk bundet (Disig høstdag, 1961, og Fra Solevann, 1965), andre ganger skjedde et mykt møte mellom struktur og lyrisk naturopplevelse (Vinter Eggedal, 1961). Samtidig malte han rene lyriske landskapsbilder uten hjelpekonstruksjoner (Landskap med trær, 1957, Regnværsdag, 1960 og Vårlig vinterdag, 1966). Disse bildene kan nærme seg det spontane og impresjonistiske formspråk (Vinterlys, 1969).
I figurmaleriet søkte han å oppnå et ekspressivt uttrykk ved hjelp av strukturering og fargekontraster. I religiøse motiver, scener fra bygdemiljøet, byprospekter og sosiale fremtidsvisjoner fanget han inn det typiske og generelle ved situasjonene (eks. Korsfestelsen (1973/74), Dans (1938), Karer ved veien (1962–64), Italiensk by (1959) og Kulturødeleggelse (ca. 1945)). Billedflatene ble påført et modul-nett som favnet motivet, og fargefeltene ble lite modellert og fikk dermed flatekarakter. Flere av disse bildene er originale og eiendommelige, av og til utført på en tegneserie-fortellende måte. Enkelte bilder kan på grunn av den høye grad av stilisering og formalisering, virke noe summariske i utførelsen.
