L. tilhørte en av de ledende handels- og skipsrederfamilier i Trondheim. Malerens far fortsatte familiefirmaet, men døde tidlig, og familien flyttet til Christiania. I 13–14-årsalderen var L. et par år i Fredriksvern. Han var bestemt for den militære løpebane og ble utdannet som kadett på Krigsskolen i Christiania, men Johan Gørbitz oppmuntret ham til å bli kunstner. Sine første studier gjorde han i Vestfolds loshavner og i Telemark. Etter forberedende tegneundervisning hos J.F. Eckersberg i Christiania og Wilhelm Sohn i Düsseldorf studerte han ved byens kunstakademi 1853–55, men sluttet seg nærmest til Adolph Tidemand. Etter lærerens eksempel tok han opp emner som også tyske kunstnere, særlig Rudolph Jordan og Henry Ritter, hadde gjort populære: mildt sentimentale og gjerne humoristiske scener fra norsk og nederlandsk folkeliv, helst motiver fra kyst og sjø. Det hjemlige miljø kjente han godt fra sin barndom i Stavern og gjennom sin svigerfar, sjefen for Fredriksvern verft, Jean E. Meyer. Andre motiver fant han i de små nederlandske fiskerbyer. Han traff tidens smak for det anekdotiske og rørende og hans omhyggelig utpenslede bilder ble meget populære. Selv regnet han ved utgangen av 1877 å ha solgt i alt 134 bilder, og i årene 1855–81 kjøpte Christiania Kunstforening 19 bilder av ham. L.s malerier har karakteristiske titler som Huslig scene (utloddet 1861 av Trondheim Kunstforening), Handelsjøden i loshytten (1863, Nasjonalgalleriet, Oslo), Loser på utkikk (1865, Stavanger Faste Galleri), Politiserende bønder (1865, Nationalmuseum, Stockholm), Bestefar hjem fra fiske (1867), De unge loser (1870), Interiør (1870, Malmö museum), Brevet til bestemor (1871), Elgjegere på hjemtur (1873), Søndag på seteren (1873), I en hollandsk fiskerstue (1875, Bergen Billedgalleri), Velkommen frier (1881) og Skipsgutten (Nasjonalgalleriet). Foruten genre- og enkelte jaktmotiver malte han en del portretter og utførte to altertavler. Han var en flittig utstiller på store nordiske og internasjonale mønstringer, men hans kunst ble ganske snart oppfattet som gammelmodig. Ennå i 1873 roste Julius Lange ham for "en vis Finhed og Klarhed i Gjengivelsen af de dæmpede Skyggetoner", men i 1904 uttalte Jens Thiis at hans bilder vitner om "et uanseligt talent og en anselig flid".