F. ble ansatt som steinhugger ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i 1945 og hugde for kirken til 1960, etterat han med permisjon derfra hadde studert ved Statens Kunstakademi, Oslo 1946–48. Han debuterte på Høstutstillingen 1955 med bysten Eva og stilte i de følgende år ut en rekke byster og hoder, oftest portretter av unge mennesker, særlig piker. Den stramme, ytre form med små, nesten umerkelige planforskyvninger og foriktige variasjoner i overflaten gir skulpturen liv og gir en stille, litt innadvendt karakteristikk av modellene. De samme idealer preger hans helfigurer, f.eks. den stående, fløytespillende Harlequin (bronse, 1957/58) og fonteneskulpturene Knelende gutt, som samler vann i hendene (bronse, 1963), og en sittende Pike med krukke (bronse, 1966). Handlingsmotivet peker innover, figurene blir psykologisk fordypet i seg selv og tilskuerens oppmerksomhet rettes mot det som skjer i overflaten. Selv i bystene av Håkon Onstad (bronse, 1962) og Harald Torp (bronse, 1970/71) ligger det dynamiske uttrykket i spenningen mellom det svulmende volum og tilstramningen i den forsiktig fasetterte overflate. Uttrykk og psykologisk karakteristikk skapes ikke ved minespill eller gester, men gjennom rent skulpturale virkemidler. F. har treffende kalt seg selv en "klassisist... som søker den stramme og mest mulig presise form". Ingebrigt Vik var den norske billedhugger som har betydd mest for hans holdning til skulpturen. På bakgrunn av hans strenge stil- og formsans er det egnet til å forbause at han aldri fikk utføre selvstendige skulpturoppdrag for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, til tross for at han var knyttet til kirken i 15 år som steinhugger.
Fra midten av 1960-årene forsøkte F. i noen arbeider å drive abstraksjonen mot det nonfigurative, men det virker som han trengte den motstanden som ligger i naturforbildet for å oppnå en levende spenning i formen. Med naturen på avstand kunne også en filosofisk symbolikk gjøre seg gjeldende, som i stålskulpturen Madonna (1969–70), der han søker å samle en hel verdensanskuelse i et par sterkt abstraherte, erotiske symboler. Den eksperimenterende holdningen førte imidlertid på denne tiden til en enda mer avklaret og hel form i byster og dyrefigurer. På sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening i 1969 hadde F. en Labyrint av sorte plater, som i sitt indre åpenbarte en hemmelighetsfull kasse med skuff. Når skuffen ble åpnet, kom det til syne en hånd med rose og et øye, samtidig som et lydbånd med pust og hjerteslag ble satt i gang. Ideen med labyrinten ble mer vellykket gjennomført i en rekke "titteskap" på utstillingen i 1970. De bestod av sammenstilte kasser av dels gjennomsiktig, dels matt og farget plexiglass, og fremstod som nonfigurative skulpturer i en klar, velavveiet form, utført med omhyggelig håndverksmessig presisjon. Noen av kassene inneholdt enkle, symbolske gjenstander, som var direkte synlige gjennom glasset eller kom til syne gjennom små kikkhull mellom uendelige landskaper av motstilte, gjensidig reflekterende speil. På en måte realiserte F. i disse "titteskap", i et annet formspråk, intensjoner som også uttrykkes i hans øvrige skulpturer: et spenningsfylt forhold mellom en klar ytre form og et indre psykisk rom, som formen samtidig skjuler og viser hen til.
F. nedla i alle år et stort arbeide i organisasjonen Trøndelag Bildende Kunstnere, som han var med å starte, Kunstskolen i Trondheim, og i kunstpedagogisk virksomhet ellers. Bl.a. var han i en årrekke timelærer ved Trondheim yrkesskole og Trondheim Katedralskole og 1960–74 formingslærer ved Sverresborg skole. Hans usedvanlige åpenhet, som kanskje også gjorde ham selv ekstra sårbar, førte nok til at hans arbeidsinnsats ofte ble sett på som en selvfølge, samtidig som større oppdrag og innkjøp sjelden ble ham til del. Det er karakteristisk at den stimulans og arbeidsmessige frihet som de større stipendiene gav, også førte til utviklende og skapende perioder.