H.s eldste malerier, (eks. søsteren Anne ca. 1931), er holdt i en forenklet naturalistisk stil. På Høstutstillingen 1930–33 deltok hun med landskaper og figurbilder i en lignende stil. Revold-skolens strenge formale tukt preget hennes bilder på en gruppeutstilling i Kunstnerforbundet 1932. Under Paris-oppholdet i 1934 kom hun i kontakt både med Georg Jacobsen, hvis veiledning hun søkte også noe senere i Oslo, og med moderne radikale strømninger i europeisk kunst, særlig de ekspressivt abstraherende med innslag fra surrealismen. I 1934–35 malte hun en rekke bilder som var preget av disse inntrykk: Petrouchka (1934) med kubistiske innslag, Stravinskyfantasi (1934) og Skogbrann (1935) med sterkt suggestivt linjespill. Det uttrykksfulle hodet Fragment kom i noe endret form inn i hennes hovedverk fra denne eksperimentelle epoken, Mennesket og vilkårene (1935), en komposisjon med symbolbærende figurer i markant omriss og sterke, rene farger. Dette og andre lignende bilder vakte sensasjon på hennes utstilling i Kunstnerforbundet 1935 og utløste en hissig diskusjon om surrealismens plass i moderne malerkunst. I sin artikkel Abstraksjon i det danske surrealistorgan Konkretion 1935 skrev hun: "Vi vil skape våre billeder i de former vi har i oss selv, ikke i de gjengse former som fortidens malere har skapt. Da vil hver form og hver linje leve sitt liv og gi oss budskap om noe som vi ellers ikke vilde ha anelse om". Hun fortsatte i 1936 med komposisjoner som De kommer og Rustningskonjunktur, mens en Komposisjon fra 1937 bærer sterkere preg av Jacobsens skole.
På sin utstilling, i Kunstnerforbundet 1947, viste hun bilder av en helt annen karakter. I krigsårene hadde hun fornyet sin kontakt med norsk natur, og fra nå av var det landskapene som dominerte på hennes utstillinger. Overgangen til denne naturnære stil markeres med Fra Mysuseter (1942). Det er først og fremst fjellet, Rondane, Røros-traktene, Gudbrandsdalen som opptar henne, men også kysten, for eks. Fjellbjørk, (ca. 1945, Nasjonalgalleriet, Oslo). Det letner til havs (1951), Fjellandskap med oppstigende skyer (1951-52), Landskap med skyer (1952, Bergen Billedgalleri), Fra Stalåmseter (1957), Stalåm (1958) og Gudbrandsdalen (1958–59). Bildene tolker en lykkelig opplevelse av fjell og sjø, vind og vær, drivende skyflukt over speilende hav. Lyset smyger seg dempet, litt frysende mellom de ruvende fjellkroppene, fargen har en kjølig fjernhet som fanger inn en rar og sjelden belysning, og kan ha en suggestiv klang. Bildene får en karakteristisk, litt tørr og diffus stoffvirkning. Foruten landskaper malte hun i disse årene også blomsterbilder og oppstillinger, interiører og en del portretter, mest av kvinner, f.eks. Pelle Thommessen (1951). Et annet Kvinneportrett fra samme år, fins i Bergen Billedgalleri. I 1959 vant hun sammen med Else Hagen og Nils Flakstad konkurransen om utsmykningen av Stortinget. De tre feltene, Solens gang, ble utført som billedvev av Else Halling og innviet 1965. Arbeidet skal, som hun selv sier, tolke "naturkreftene: sol - regn - hav - fjell - regnbue, og i midten mennesket med kornet som skal samle det hele". Her er igjen abstraksjonen drevet meget langt, med store flater og en sterkt ekspressiv, dynamisk linjeføring. Hennes staffelikunst utviklet seg nå etter de samme linjer, med store, ubrutte fargeplan og rytmisk forenklede konturer. På sine utstillinger i 1964 og 1968 viste hun landskaper og blomsterbilder i dette mer summariske formspråk. Også som akvarellmaler har hun vært meget virksom, bl.a. med tre lysfylte landskaper fra Sicilia (1951, Nasjonalgalleriet). Høsten 1969 utstilte hun vakre akvareller med norske og sørfranske motiver, men har siden vært lite å se på utstillinger.
