W.s tidligste produksjon, både maleri og tusjtegninger, viser overensstemmelse med den robuste nasjonale landskapskunst som ble dyrket av Axel Revolds elever. I annen halvdel av 30-årene merkes en sterkere fordypelse i maleriets formale og konstruktive sider, og koloritten får et mer tilbakeholdent og underordnet preg. Interessen for den klassiske kunst resulterte i en serie vakre studier etter italienske renessansemestre (små arbeider på papir). Etter 2. verdenskrig merkes en sterk tilbøyelighet til konstruktiv artikulering av motivets struktur, men også en friere, mer lyrisk og umiddelbar malerisk utfoldelse. Selv om W. ikke var noen helhjertet Jacobsen-elev, preges hans grunnholdning til maleriet i noen grad av lærerens saklighet. Dette kommer særlig til syne i mer ambisiøse arbeider, som f.eks. portrettet Karin (1948). Bildet er bygd opp ved nøktern beregning av størrelsesforhold og planforskyvninger, mens koloritten får en mer akkompagnerende funksjon. Denne fremstillingsmåte finner vi igjen i senere figurkomposisjoner, i scener fra arbeidslivet, særlig makrellfisket på Sørlands-kysten, ofte med aksentuert konturtegning. I sitt største dekorative arbeide, utsmykningen vis-à-vis Frydenlunds Bryggeri (1955), nærmer han seg Alf Rolfsens "Rådhus-stil".
W.s landskapsbilder er gjerne mer lyriske. Motivene er som regel hentet fra Svinør hvor han oppholdt seg hver sommer fra 1948 til midten av 70-årene. På grunn av arbeidet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo malte han fortrinnsvis i feriene. Som regel er formatene ganske beskjedne. Koloritten kommer til friere utfoldelse, stundom i mer impresjonistisk retning, selv om dens register er begrenset (hovedvekt på grått, blågrått og sort med innslag av oker, gult og rødviolett). Motivene er enkle, sjøbuer, knauser og svaberg. Erfaringene som teatermaler reflekteres i enkelte malerier fra 50-årene i en viss scenelignende disponering av billedrommet. Ved midten av 70-årene malte W. noen mer dekorativt anlagte fantasikomposisjoner inspirert av gresk mytologi.