T. var assistent hos arkitekt Johan Osness, Trondheim 1913-16, og hos arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen 1916-17. Fra 1917 var han knyttet til restaureringsarbeidet ved Nidaros domkirke, som professor Olaf Nordhagens assistent. Etter hans død ble T. i 1926 konstituert som midlertidig kunstnerisk leder av restaureringsarbeidet, og ledet bl.a. arbeidet med innredningen av domkirken og ordningen av domkirkens skulptursamling til Olavsjubileet i 1930. Fra 1930 drev han privat arkitektpraksis i Trondheim Han var i årene 1936-42 medarbeider i arkitekt Gerhard Fischers arkeologiske undersøkelser i domkirken.
T. har levert tegninger til ti nye kirker og utført om- og tilbygninger, restaurerings- og innredningsarbeider ved et stort antall andre kirker i Trøndelag, på Nordmøre og i Nordland. Han har også foretatt arkeologiske undersøkelser og konserveringsarbeider ved flere middelalderkirker og kirkeruiner, delvis for Fortidsminneforeningens trønderske avdeling. T.s arbeider er tydelig preget av hans store interesse for eldre kirkearkitektur, der særlig de trønderske 1600-talls kirker synes å ha vært en viktig inspirasjonskilde. Hans første større arbeider, Soknedal kirke (1932-33) og Hessdalen kapell, Ålen (1937-42), er begge enkle langkirker i laftet tømmer. På grunn av den nære tilknytning til eldre forbilder er det vanskelig å påvise noen vesentlig stilutvikling hos T. Hans kirker fra etterkrigstiden følger i alle hovedtrekk det samme mønster som kirkene fra 1930-årene. I interiørene benyttes treskurd og dekorativt maleri med forbilder i trøndersk 1600-talls kirkekunst. Klassisistiske innslag er også tydelig, særlig i tidligere arbeider. I sine restaureringer av eldre kirker fremtrer T. som en typisk representant for sin generasjons restaureringssyn. I middelalderkirker og etterreformatoriske kirker fra før ca. 1800 viser han vilje til å gjenskape kirkens opprinnelige karakter og til å skape bygningshistorisk perspektiv gjennom anvendelse av bevarte eller rekonstruerte ledd fra forskjellige perioder, vel å merke eldre enn fra ca. 1800-50. Likevel har han gjennom tilbygg, endringer av eksteriørdetaljer og komplettering av inventar ofte satt sitt til dels klare personlige preg på kirkene, et vanlig trekk ved restaureringsarbeider i perioden. Bygningsledd og særlig interiørelementer fra 1800-tallets annen halvdel ble derimot konsekvent renset ut eller omformet i stil med eldre forbilder.
