B. tok lærdom av andre bygdekunstnere i distriktet og drev utstrakt selvstudium ved hjelp av lånt litteratur. Han var meget allsidig og drev med snekring, male- og lakkarbeid, gipsstøping, ben- og hornarbeid og smedhåndverk ved siden av treskjæring. Allerede i 20-årsalderen hadde han arbeidet og skåret ut flere hundre runde esker og sylauper, og han var aktiv til sin død. Større esker er signerte og nummererte, laupene er nummererte. Det er særlig disse trekoppene ved siden av trykte alfabettavler som har gjort B. kjent i bygdene langs Gaula og Sokna, i Rørosdistriktet og Nord-Østerdalen. Verkstedet har vært i hjemmet, mens produktene for en stor del er spredt ved ferdeskjøringen gjennom bygden og trolig ved markedshandel. Trekoppene er oftest brunmalte før skjæringen, som er risset i flaten og får stå i trematerialets naturlige farge. B. dekker lokk og sider med velkomponerte flate- og bordornamenter, der også navn og datering er ornamentalt utført med sterkt slynget linjespill. Komposisjonen kan være asymmetrisk. Blant motivene finner man gjerne stiliserte blomster kombinert med blad- og båndformer. Ornamenter og innskrifter er meget regelmessig skåret og velformet, preget er ensartet og profesjonelt.
treskjærer
John Hansen Budalsplass
Faktaboks
John Hansen Budalsplass
- Født
- 21. juli 1798, Budal
- Død
- 1. juni 1874, samme sted
Familierelasjoner
Sønn av
- Kirsti Olsdotter Bjerkli (1774 - 1863)
- Hans Johnssønn Svardal, skomaker (1766 - 1840)
Gift med
- Gunhild Svendsdotter Storbudal (1795 - 1879)
Offentlige arbeider
Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:
- Singsås bygdemuseum
Litteratur
- Flakne, O. B., Bygdekunstnaren J.H. Budalsplass, Trøndertun, 1931
- Bakken, J., Billedhugger Hans Johnsen Budal, Gauldalsminne, 1935, 10. hefte
- Sømark, J., Gard og grendeliv i Budalen, Trondheim, 1971
Nasjonalmuseet
er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon.