R. gjennomgikk håndverksutdannelse som husmaler, før han begynte studiene på Kunstskolen i Trondheim. Større betydning enn Kunstakademiet fikk oppholdet i København under Niels Lergaard 1958-59. Kontrasten mellom Bauhaus-tradisjonens billedbyggende formspråk og Cobra-malernes spontane bruk av myter og tegn ble R.s utgangspunkt for en utvikling som førte fram til hans maleri i 1970-80-årene. I 1959 og -61 debuterte han med stiliserte stilleben og akter, murt opp med palettkniv og holdt i en behersket fargeskala av gule og blågrå toner. Fra 1961 presenterte R. et konsekvent abstrakt billedspråk hvor den maleriske behandling minnet om Rufino Tamayo og figurasjonene om Paul Klee. De fleste bildene fra 1963-64 er fylt av et urolig bevende hvitt, med stor nyanserikdom i fargen, særlig i det gule og hvite register. Former og figurer er satt inn i de lysere partier, og bildene gir landskapsfornemmelser eller flertydige assosiasjoner. På Høstutstillingen 1964 viste han f.eks. Vannorgel, som med en vannrett serie farger i livlige bevegelser og i stadig forandring gir inntrykk av vannmasser. Fremover mot 1968 gjennomgikk R. forskjellige modernistiske stadier, en tid følte han bl.a. sterk tilknytning til POP-kunsten, men bildene fra 1967-68 viser et maleri bygd på rent maleriske virkemidler. Han delte billedflaten opp i relativt faste, pastellaktige felter med vekt på et nyansert fargespill av gulbrune, røde og himmelblå aksenter, fremhevet ved hjelp av kontrasten sort. Rosa og hvitt var gjennomgående dominanter. Som tidligere var formspråket abstrakt, men med antydninger av et utgangspunkt i interiører og natur, f.eks. i Underveis (1967, Riksgalleriet) og Tredelt (1968, Nasjonalgalleriet, Oslo). Han laget også enkelte relieffer med en kombinasjon av malte flater og papirbiter i varierende lengde.
I løpet av 1970-årene forlot R. det frie spontane uttrykk. Han beholdt delvis det lyrisk maleriske. Samtidig føres konkrete arkitekturformer inn som kontraster. Med sine linjer, flater og konstruksjoner minner de ofte om kuber, pyramider, kasser og tårn. Disse arkitekturelementer er nitid og lineært malt i sterke farger, ofte med signallysende pletter og striper (Nr. 63, 1978, Nasjonalgalleriet). I noen bilder understrekes flaten, mens i en rekke andre arbeider synes gjenstandene å sveve eller bevege seg i et atmosfærefylt rom. En mindre del av billedflaten er ofte i en mørkere farge, i enkelte arbeider som en frise nederst eller tvers over lerretet og med hovedmotivet gjentatt i variasjoner (Åpning og Reise i rom, 1980, Nasjonalgalleriet). I R.s bilder fra 1983 er ikke kontrastene mellom bildets form- og romelementer så store. De mykere og mer maleriske overganger synes ytterligere å forsterke bildenes lyriske karakter, og det rike fargeregister er stadig dominert av mye hvitt sammen med lyseblått, rosa og orange. Som representant for det "rene maleri" har R. hatt stor betydning for en rekke yngre kunstnere, som fulgte hans undervisning i Trondheim. De har særlig følt seg tiltrukket av hans hovedtema: å sette enkle former inn i et malerisk rom.
