Johanne Hansen-Krone

H.-K. viste tidlig interesse for billedkunst, men hadde vanskelig for å skaffe seg formell kunstnerutdannelse. På Granums Tegne- og Malerskole tilegnet hun seg noen grunnleggende kunnskaper i aktmaleri. Men først under John Anton Risans korrektur fant hun en lærer som rettledet henne faglig og samtidig fremelsket det personlige i hennes uttrykksvilje. Det lille figurmaleriet Kvinne med platåsko (1975) er holdt i en malerisk fri og lett ekspresjonistisk form som bekrefter at kunstneren på denne tiden hadde tilegnet seg et visst teknisk og formelt grunnlag. Denne uttrykksformen ble snart forlatt til fordel for et mer originalt, nærmest naivistisk formspråk med friere fabulering og surrealistiske trekk. H.-K.s malerier virket lenge nærmest som store tegninger eller akvareller. Fargeholdningen var lysende, skjær og ofte transparent. Over lerretenes mer eller mindre udifferensierte fargelag ble gjenstandenes konturer risset inn eller tegnet med tynn strek, og den eventuelle videre formale utarbeidelsen kunne skje ved skravering. Slik formgivning syntes umiddelbart å representere en så vidtdrevet og spontan forenkling at den fremstod som en bevisst stillingstagen mot teknisk virtuositet og formal tukt. Som i Telt med par (1979, Nasjonalgalleriet, Oslo) utgjøres motivene ofte av mer eller mindre nakne, summarisk gjengitte mennesker. Omgivelsene består av få og enkle gjenstander som pinnestoler, horisontlinjer, fjellrekker eller nakne rom. Visse, trolig symbolbærende elementer, gjentas dessuten ofte. Av slike kan nevnes fugler, hester, vaser med eller uten litt fallerte blomster, piggtråd og noen byggverk som kunstneren betegner som atomkatedraler. Tilsynelatende raskt nedtegnede notater, småskisser o.l. av grafittikarakter kompletterer summen av billedelementer, som riktignok kan synes sparsom i forhold til de ofte store og tomme flatene. Innholdsmessig dreier det seg om allmennmenneskelige forhold, og bildene kan ofte tolkes som litt naivistiske kommentarer til kvinnesak, samlivsspørsmål og verdenssituasjonen. Rene naturskildringer eller gjenstander der de formale eller koloristiske aspektene synes å fremstå som mål i seg selv, fins aldri. Bildene eier både humor og sjarm, og deres dekorative virkning i store formater viser ofte at de inneholder så vel koloristiske som komposisjonelle kvaliteter. Den tilsynelatende spontane mangelen på estetisk vurdering og manglende ønske om å demonstrere teknisk dyktighet representerer trolig et kunstnerisk virkemiddel. Men faren for manér er til stede i en slik uttrykksform. Etter impulser fra Georg Suttners undervisning på Valands Konsthögskola ble H.-K.s malerier mørkere, samtidig som det tidligere akvarell- og tegnepreg ble erstattet med en tettere, mer pastos virkning. Koloritten bar preg av jordtoneskalaen, og innslagene av svart og hvitt ble markante, som i Utenfor teltet (1981, Nasjonalgalleriet). Selv om figurer og gjenstander stort sett ble utformet som tidligere, virket de tyngre, og noe dystert var tilført grunnstemningen. Det ble dessuten langt flere, og formalt sett mer utarbeidede, elementer i maleriene. H.-K. styrket med dette sitt grep om de maleriske virkemidlene og vant et rikere uttrykksregister. Men samtidig har hun tapt noe av originaliteten og den lyriske, humoristiske og sorgmuntre karakteren fra de tidligere arbeidene. Trolig befinner hun seg for tiden i en overgangsfase, hvor impulser fra det øvrige kunstmiljøet er viktigere enn tidligere.