N. hadde landbruksutdannelse og hadde drevet egen gård i noen år, da han i 1859 fikk tegneveiledning hos J. F. Eckersberg og på Tegneskolen. Med venners hjelp reiste han i 1861 til Düsseldorf for å bli landskapsmaler. Det første år var han her elev av bl.a. Hans Gude og ble påvirket av lærerens landskapssyn, en avdempet romantikk som i hans tidlige bilder gjerne har en mild melankolsk tone (Høyfjell i Bykle, Museum of Boston og Måneskinn, Nasjonalgalleriet, Oslo, begge begynnelsen av 1860-årene). En akvarell av en ensom elg ved et skogtjern, som ble utført i Bykle i 1863, minner i stemningen om Cappelens tidlige bilder.
I 1864 fulgte N. Gude til Karlsruhe og malte i de følgende år nøkterne, mer realistisk oppfattede naturstudier, gjerne fjellmotiver fra Bayern og Østerrike (tre av dem i Nasjonalgalleriet) og norske landskaper. Christianssand Kunstforenings Faste Galleri eier tre landskaper fra Sogn (1867) og fire fra Lofoten (1870), et femte bilde fra Lofoten tilhører Bergen Billedgalleri. Populære temaer ble gjentatt etter forespørsel. N. bodde i München 1871–82 og gjorde det tilsynelatende godt, selv om han var blant de malere som klaget over lave priser i de norske kunstforeninger. N. var den maler som nest etter Gude solgte flest bilder til Christiania Kunstforening. Det rike, internasjonalt pregede kunstmiljøet i München fikk stor betydning for N. Spesielt etter reiser til Italia i 1874, utviklet hans landskapsmaleri seg videre i retning av et konsekvent naturalistisk formspråk. Vekslende luft- og landskapsvalører ble viktigere for oppbygningen av billedrommet enn forholdet mellom linjer og akser. Som mange andre ble han opptatt av lys- og friluftsstudier og noen av hans små landskaper fra Italia ser ut til å ha vært malt ferdige i friluft.
Mens de fleste i den norske München-kolonien reiste til Paris for kortere eller lengre tid, flyttet N. hjem til sin fødeby i 1884. Her videreutviklet han sin stil, strøket ble friere og mer spontant. Også i fargevalget gjennomgikk han en utvikling. Paletten ble lysere, men aldri så ren i fargene som hos hans venn Amaldus Nielsen. N.s vennskap med Frederik Collett førte ham til Lillehammer-trakten en del vintre, men hovedsakelig var det i skjærgården på Sørlandet han fant sine motiver. N.s oljemalerier er av ujevn kvalitet, men hans akvareller og tegninger står fullt på høyde med det beste i periodens norske kunst. Nasjonalgalleriet har i alt 49 av disse, halvparten en testamentarisk gave fra kunstneren i 1912.