V. begynte som treskjærer i hjembygden og kom i 1880 til Kristiania hvor han begynte i lære hos møbelsnekkermester H. W. Schrøder. Her sluttet han etter en tid og livnærte seg siden i flere år ved å skjære trefigurer som han solgte gjennom Bennetts reisebyrå. Alt i 1883, samme år som han begynte på Tegneskolen, debuterte V. på Høstutstillingen med en portrettbyste. På skolen traff han Edvard Munch, og i 1886 utførte han den uttrykksfulle og levende bysten av ham (bronse Nasjonalgalleriet, Oslo, Bergen Billedgalleri og Munch-museum). Portrettet, som har et mer lyrisk preg enn V.s senere arbeider, vakte en viss oppmerksomhet, og han mottok et stipendium som satte ham i stand til å reise til Paris. Her tegnet han med malerne Léon Bonnat og Alfred Roll, senere også med Puvis de Chavannes. Selve undervisningen synes ikke å ha hatt noen innflytelse på hans utvikling. Det følelsesladede og ofte dramatiske uttrykk i samtidens franske skulptur lå fjernt fra V.s lynne. Men de franske kunstneres overlegne håndverksmessige dyktighet ble en inspirasjon for hans senere virke. Kort etter hjemkomsten skapte han sitt kanskje betydeligste verk, bysten av Knud Knudsen (1889 marmor Nasjonalgalleriet, Oslo og Nationaltheatret, bronse Holt kirke). I dette egenhendig hugne arbeidet gir han en inntrengende karakteristikk av modellen. Med streng konsekvens har V. her gjennomført den nitide naturalistiske uttrykksform som preget hele hans produksjon. Samtidig har verket en indre spenning som av og til savnes i hans senere arbeider. Etter denne vellykte bysten mottok V. en rekke bestillinger på portretter av kjente personer. Mange av dem var minnesmerker han måtte utføre på grunnlag av fotografier.Det var med denne utforming av portrettbyster og -relieffer han gjorde sin største innsats. Arbeidene er utført med stor håndverksmessig dyktighet, og de beste av dem hører til det ypperste innenfor vår naturalistiske skulptur. De er gjennomgående nøkterne og litt tørre, preget av et presist og samvittighetsfullt gjennomført studium, f.eks. i bysten av Johan Selmer (1894, gips og bronse Nasjonalgalleriet, Oslo, bronse Vår Frelsers gravlund, Oslo) og Sofie Parelius (marmor 1904, Nationaltheatret). Blant de mange portrettrelieffene kan fremheves det vakre gravmælet over Thomasine og Jonas Lie (bronse 1909, Stavern kirkegård). Bare en sjelden gang laget han større komposisjoner som statuen av Carsten Anker (bronse 1913-14, ved Eidsvollsbygningen). Monumentet består av en enkel bronseskikkelse stående foran en høy obelisk og har en stram arkitektonisk holdning. Til Nationaltheatrets utsmykning bidrog V. med grupper av unge gutter (stein ca. 1899), og til Fagerborg kirke, Oslo utførte han en altertavle i relieff, Korsfestelsen (tre 1904). V. arbeidet også i det lille format. Han modellerte portrettet av Kong Haakon 7 til de nye myntene i 1907 og medaljen til Universitetets 100-årsjubileum i 1911 etter tegninger av Domenico Erdmann. På Jubileumsutstillingen i 1914 viste han bl.a. to brosjer i sølv. Fra 1901 til sin død var V. bosatt i Asker. Ca. 25 etterlatte arbeider er senere skjenket til Jutulheimen, Vågå.