Jarle Faksvaag

F. betegner seg selv som selvlært kunstner. Først under Færøy begynte han med metalltrykk. F. flyttet til Halden i 1972 og stilte alt neste år ut grafikk, skulptur og maleri. Utstillingen var preget av hans tekniske allsidighet og en stadig bearbeidelse av et hovedtema i serier, eks. Suite Poetica (1973) og Forvandlinger (1972–75). I den sistnevnte brukes teknikker som linoleumssnitt, litografi, steingods og brent leire. F. er her tematisk fasinert av stadiet der formen blir til "på en måte midt mellom egget og fuglen". I serien Om å skjule seg (1974–75) viser F. seg som satirisk surrealist, med røtter tilbake til Magritte og Chagall, foruten innflytelse fra de svenske surrealister Endre Nemes og Max Walter Svanberg. Som en egen gruppe står oljemaleriene i lasurteknikk, mange med temperagrundering, f.eks. Bilder fra poetens magiske liv (1977–78). Bildene er minutiøse, tette og holdt i en egen drømmeblå tone. Enkelte av bildene er i miniatyrformat og meget dekorative i sin emaljevirkning. Landskapsopplevelser får komme fram i F.s akvareller, mens han i tegning og høytrykk avbilder pittoreske sider ved Halden by (1975 og -79). F. har beveget seg fra en strengere, mer abstrakt formgivning i begynnelsen av 1970-tallet over i det utpreget figurative med surrealistiske trekk. Han må karakteriseres som allsidig både teknisk og når det gjelder valg av motiv. Ofte bearbeider han temaene parallelt, og veksler fra de detaljerte og tidkrevende tegninger, grafiske blad og malerier til raske akvareller og skulpturenes og relieffenes tre dimensjoner.