G. gjorde seg bemerket på midten av 1960-tallet med frodige litografier i sort-hvitt, utført i en bevisst klosset stil som brakte anmeldernes tanker hen på Chagall, men også enkelte tidlige ekspressjonister. I løpet av 1967 bar G.s kunst preg av kraftig påvirkning fra pop art, og han gav bl.a. Teatergata i Oslo et snev av Carnaby Street ved å pryde en av butikkfasadene med bemalte utstillingsfigurer. På en utstilling samme år, viste han en rekke malerier hvor de svungne linjene og de store, hele fargeflatene gav bildene en nokså glatt eleganse som ikke helt lot seg tilpasse G.s robuste humor og fortellerglede. Noe av den psykedeliske stilens fargeklanger og flatestil beholdt han også i senere arbeider, men langt mer smeltet sammen med hans egen frodige fabuleringsevne og langt røffere behandling av mediet. Typisk for G.s bilder uansett stil og teknikk, synes å være at de alltid er fortellende, sammensatt av et mylder av innfall og assosiasjoner.