Etter skolegangen ble B. ansatt som bokholder og kasserer på et handelskontor. Men hans interesse for teater, musikk og billedkunst var sterk, og etter en tid å ha overveiet om han skulle bli skuespiller, sluttet han i sitt arbeide for å vie seg til malerkunsten. Etter hjemkomsten fra München oppholdt han seg en kortere tid i Hardanger og deretter i Bergen. Her sluttet han kontakt med de yngre franskpåvirkede kunstnerne og malte natur- og figurstudier i tidens stil. Etter sitt første Parisopphold slo han i 1888 gjennom på Høstutstillingen med Etter en våkenatt (1888, privat eie, Bergen). Bildet, som fremstiller en mor og far våkende ved barnets sykeleie, er typisk for tidens smak. B. oppholdt seg de følgende årene mest i Bergen, i Sogn og på Stord, og han ble ansett som en av de mest lovende vestlandske realister. Men han følte stadig at miljøet i Bergen var for snevert, og etter en vellykket deltakelse og salg på Høstutstillingen i 1891, flyttet han til Kristiania hvor han senere oppholdt seg, avbrutt av kortere utenlandsopphold. I de nærmeste årene spilte han en fremtredende rolle i Kristianias kunstliv. Blant hans teknisk sett dyktige malerier må nevnes Søndag (1891, Nasjonalgalleriet, Oslo) der en keitet bondegutt i søndagsklær sitter på vollen og prøver å innlede samtale med en ung, sky jente. Som så ofte ellers i B.s produksjon utgjør det anekdotiske et vesentlig poeng. Kunstneren tilstreber sjelden dyptloddende karakterstudier, men legger hovedvekten på rammende situasjonsskildringer gjengitt i en kjølig, grønnlig koloritt. På Høstutstillingen i 1891 var B. godt representert og vakte særlig oppmerksomhet med Ung moder. Bildet forestiller en kone med sin førstefødte liggende i sengen, og scenen er gjenskapt med både dyktighet og følelse, noe som skaffet det stor popularitet. Av andre malerier fra denne tiden må nevnes En ligningskommisjon fra 1890 og portrettet av Komponisten Chr. Sinding, et av B.s relativt få portretter.
Omkring midten av nittiårene ble B. påvirket av nyromantikken uten at han maktet å omsmelte impulsene til en personlig uttrykksform. I denne forbindelse kan nevnes Vaar (1893, Trøndelag Kunstgalleri) med en ekstatisk kvinne som skrider gjennom landskapet. Hverken det eksalterte følelsesinnholdet eller stiliseringen virker her kunstnerisk nødvendig. I det hele sank hans produksjon både i kvalitet og kvantitet utover i nittiårene, og i tiden før sin plutselige død var B. ofte plaget av sviktende tillit til egne evner. Han maktet heller ikke å nå fram til en kunstnerisk avklaring eller nyorientering.