Jørgen Skaare

S. virket som kunstner i Ålesund til 1949, deretter i Bergen noen år før han fra 50-årene bosatte seg i Oslo og Asker. Han malte naturalistiske figur- og landskapsmotiver, av og til med en noe ekspressiv penselføring. Motivene var for det meste hentet fra Vestlandet, som Fruktblomstring i Hardanger, vist på vandreutstillingen i 1955. Fra 50-årene forsøkte han seg med utgangspunkt i de samme motivene også i et geometrisk preget formspråk nær opp til den konstruktivistiske tradisjon i norsk maleri fra 30-årene. Kraftige, mørke konturer deler lerretet i tilnærmet todimensjonale flater slik at det abstrakte og dekorative fremheves i forhold til det naturalistiske, som i Båter på stranden fra samme utstilling. Tankegangen bak det konstruktivistiske komposisjonsskjemaet lå dessuten nær glasskunsthåndverket, som han etter sin tid som assistent hos Gabriel Loire i Chartres anvendte ved en rekke utsmykningsoppdrag i Norge i tiden etter 1960. Hos Loire lærte S. la dalle-metoden. Glasset hugges for hånd og bitene støpes inn i et rammeverk av armert betong, slik S. har gjort blant annet i Sjusjøen fjellkirke, Ringsaker (1962), og som assistent for Victor Smith i Tune kirke (1960).