B. etablerte egen arkitektpraksis i Kristiania 1906 sammen med broren Carl B.s utdannelse som arkitekt fant sted i 1880-årenes nasjonalromantiske kulturmiljø. Forsøk på å skape en særegen, norsk byggestil på grunnlag av den nasjonale bygningsarv møtte B. hos sin lærer på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo, H.M. Schirmer. I B.s første tiår som yrkesutøver materialiserer dette kultursyn seg i en kraftfull, norsk byggestil. Ved å velge England som studiested fremfor de vanlige tyske arkitekturskoler, fikk B. kjennskap til den engelske Arts and Crafts-bevegelsen. Høy kvalitet i materialer og utførelse, omsorg for alle bygningsdetaljer, både eksteriør- og interiørmessig, og et middelalderorientert formspråk var denne bevegelsens kjennetegn.
I de første år B. deltok som møbeltegner på Kristiania Haandverks- og Industriforenings lotteriutstillinger var hans formspråk preget av enkelhet, rette linjer og en nesten asketisk eleganse, som f.eks. i salongmøblementet fra 1902. Omkring 1904–05 fikk hans møbler et tydelig empirepregister. Sammen med sin bror utviklet B. en møbelstil hvor formen er empireinspirert og de dekorative detaljer er hentet fra 1600- og 1700-tallets norske folkekunst.
Sitt høydepunkt som møbeltegner nådde B. på Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania, hvor han sammen med sin bror tegnet Kristiania Haandverk- og Industriforenings villa og møblene i første etasje. Kabinettmøblementet i lys bjerk, rikt på utskjæringer er kanskje hans mest vellykkede arbeid. Ettertidens vurdering av B.s innsats som møbelarkitekt stiller ham gjerne i skyggen av broren Carl B. Større beherskelse bl.a. i dekorbruk og sikrere sans for proporsjoner og den tredimensjonale virkning gjør imidlertid B. til en bedre møbelformgiver enn sin bror.
B.s virksomhet som arkitekt omfatter utstillingsarkitektur, kirker, sykehus, hoteller, kontor- og forretningsgårder, industrianlegg og leiegårder, i tillegg til private villaer og restaureringsarbeider. Et hovedverk utgjør Bøndenes Hus i Oslo (1913) i nybarokk. En forholdsvis nøktern bygningskjerne i slammet tegl lives opp av kraftfulle, dekorative elementer som utskytende gavler, smijernskramper, akantuslignende ornamentikk og smijernsgelendre. De enkelte bygningselementer som f.eks. den frittstående portalen, hjørnenisjene og gavlbalkongen har ingen strukturell forbindelse med bygningskjernen, men fremstår mer som symboler på en svunnen bygningstradisjon.
I tiden 1910–1930 ligger B.s formspråk nær opp til Arneberg-Poulssons svensk-norske stilideal, særlig i villa-arkitekturen. Dette gjelder også materialvalg og kravet om den håndverksmessige kvalitet. Med den lune hjemmehygge som estetisk ideal innen boligarkitekturen, valgte B. gjerne solide og tradisjonsbundne løsninger, snarere enn avantgardisme og raffinement. Mot slutten av 1920-årene forandret B. formspråk. Leiegården i Wergelandsvn. 5, Oslo, er preget både av nyklassisisme og funksjonalisme. Som de fleste av sin generasjons arkitekter interesserte B. seg for bevaringen av den nasjonale kulturarv. Han restaurerte flere kirker, engasjerte seg i husflidssaken og var en nøkkelperson ved oppbyggingen av Glomdalsmuseet.