J. er født og oppvokst i Finland. Først etter magistergrad i kunsthistorie og et studieopphold i München, bosatte hun seg i Norge, og det var her hun startet sin utdannelse som maler. Hun kom ganske snart fram til et forenklet formspråk som lå nært opp til kubismens. Typiske er noen malerier i dype, blå toner med fremstillinger av katter. For å få formene til å vokse ut av flaten har hun sydd striebiter på lerretet, og fargene er gnidd inn. Tross bildenes flatekarakter får man et inntrykk av dybde. Her er også en atmosfære av drøm og poesi.
I slutten av 50-årene tok et nonfigurativt formspråk overhånd. Fremdeles er det brukt duse, dypstemte jordfarger. De mer eller mindre rektangulære formene ligger nær opp til hverandre og arbeider parallelt med billedplanet. Fargene er gjerne satt på med palettkniv og er til tider blandet med sand. Formatene ble etter hvert større. Fargene ble gjerne mer spontant lagt på, og samtidig ble de rikere, sterkere og mer kontrasterende. Uten at tidligere erfaringer ble kastet over bord, uten at det intime eller lyriske gikk tapt, vokste det i bildene fram større romlighet og et sterkere drag av dynamikk og nærvær. Maleriene på utstillingen i Kunstnernes Hus i 1968 viste i så henseende en kulminasjon. Med på utstillingen hadde hun også noen store kubiske mobiler konstruert i aluminium og akrylglass med transparente farger. Etter som disse arbeidene var belyste og i bevegelse, ble fargene reflektert på veggene. Som i bildene brukte hun kvadratet som grunnelement eller modul. Blikk het et samarbeidsverk Kunstsenteret Høvikodden bestilte i 1968. J.s arbeid, som for en del bestod av de samme formelementene som i mobilene i Kunstnernes Hus, var sentrum i en arrangert forestilling hvor Sigurd Berge fremførte musikk og Jan Erik Vold lyrikk. Arbeidstittelen hadde vært Menneske i rom. Bakgrunnen for samarbeidet var et behov for å samle kunstneriske virkemidler til en helhet der flest mulig sanser ble tatt i bruk. Kunstnerne følte fellesskap i tenkesett og samhørighet i uttrykksform. Vi var vitne til et selvstendig bidrag til tendenser, især innen kinetikken, som var aktuelle i tiden. J.s trang til mer utadrettet virksomhet førte også til større dekorasjonsarbeider. Materialene til utsmykkingen i aulaen i Agder ingeniør- og distriktshøgskole i Grimstad og svømmehallen i Honningsvåg er skifer og fargesterk smalto (veneziansk emaljeglass). I arbeidet i Grimstad, Den hemmelige skrift, gir formspillet på veggen en myk, rytmisk bevegelse. Hennes Nordlys - sommer, vinter i Honningsvåg er mer gnistrende i virkningen. Dette skal inspirere til aktivitet.
I midten av 60-årene begynte J. i samarbeid med andre billedkunstnere å lage forslag til hvordan Bøler, en av Oslos nye forsteder, kunne få mer identitet. Senere utførte hun arbeider til T-banen på stedet. I kontrast til stasjonens rektangulære, betonggrå perrongvegger ser vi i relieff klare, klingende farger i myke former. Togenes bevegelse er grunntema i komposisjonen. Samtidig med utsmykkingsarbeidene var J. medlem av Park, en gruppe kunstnere som fra 1971 til -75 slo seg sammen og leide lokaler for å fordype seg i miljøproblematikk. I tilknytning til dette ble det arrangert utstillinger og seminar. Særlig i siste del av 70-årene har J. vært med i arbeidet for å bedre sin yrkesgruppes kår. I denne tiden har hun forholdsvis sjelden vist sine malerier offentlig, men i 1979 holdt hun ny utstilling i Kunstnerforbundet. Selv om hennes virksomhet gjennom årene har vært allsidig, gikk det her fram at staffelimaleriet i nonfigurativt formspråk med hovedvekt på koloritten fremdeles er vesentlig for henne. Til tross for tilhørighet i norsk kunstmiljø kan vi i hennes bilder fornemme hennes finske bakgrunn.
