S. kom først i gang med sin kunstutdannelse da hun var godt over 40 år, og barna voksne. Mens hun fortsatt gikk på Akademiet, debuterte hun på Høstutstillingen 1969. S. hadde sin første separatutstilling i 1971. Hun viste nonfigurative malerier, tydelig påvirket av Jakob Weidemann, men med klar koloristisk overbevisning. Karakteristisk for S. er hennes lyriske abstraksjon. Bildene er ofte vakre og velklingende, og hun gjør aktivt bruk av lys og fargeharmonier. Med årene har S. fjernet seg noe fra de lyse, milde fargetonene, og har funnet en mørkere og mer intens fargeskala. Hun kan bruke sterke klangkombinasjoner, ofte bestående av en dominerende farge med en til to kontraster. Bildene er gjerne bygd opp rundt en hovedform, som oftest abstrakt, men med asossiasjoner til naturformasjoner eller byggverk. Hun beveger seg tidvis på grensen til det figurative. Ved å ta utgangspunkt i et landskap, og gjennom abstraksjoner fjerne alt uvesentlig, lar hun essensen av sine inntrykk stå igjen. Det kan være reiseinntrykk fra utlandet eller norsk sjø og snø. S. viste 1981 en serie med litografier i et rent figurativt formspråk. Motivene var hentet fra enkeltstående objekter og var en indikasjon på at S. vil forsøke stadig nye uttrykksformer. Hun har hatt flere opphold i Paris, og har stilt ut der en rekke ganger, både kollektivt og separat. S. er en eksperimenterende kunstner i så vel teknikk som motiver, og har tidvis et klart sosialt engasjement i sine arbeider.