V. ønsket tidlig å utdanne seg til billedskjærer, og på sin lærers råd i Bergen drog han 17 år gammel til de større forhold i København hvor han samtidig livnærte seg som svenn. Utdannelsen ble avbrutt etter 2 år i 1886 da han fikk tuberkulose i venstre kne. Etter operasjon og et lengre sykehusopphold i København måtte V. reise hjem. Benet ble stivt for alltid, og han kunne først vende tilbake i 1888. I H. C. Petersens store verksted fikk V. nå rik erfaring i forskjellige slags dekorasjonsarbeid, bl.a. deltok han i restaureringen av interiørene på Frederiksborg Slot. Han modellerte også, hugde i marmor og var med på å skjære elfenbensrammen for en ærestavle til arkitekten J. D. Herholdt. De 4 semestrene i laveste klasse på kunstakademiet tjente utdannelsen i dekorasjonsfaget, selv om tegning etter antikke skulpturer og Julius Langes forelesninger i kunsthistorie forberedte ham til rollen som fri billedhugger. Inntrykkene fra all skulpturen i København, fra antikken til samtiden, må også ha hatt stor betydning. Etter flytningen til Bergen i 1892 virket V. som selvstendig billedskjærer. Et fat i sølv og elfenben i nyrokokko ble utstilt samtidig i Kunstindustrimuseet i Kristiania. For et bredere publikum laget han små figurer i nasjonaldrakter i brent leire, etter hvert med kunstneriske pretensjoner, som i den friske gruppen Springdans (1896). Den voldsomme byggevirksomheten i Bergen førte til stiftelsen av Norsk Takrosetfabrik for fasadeskulptur og interiør-ornamenter. V. var medeier og opprettet sitt eget treskjærerverksted, som bl.a. leverte all dekor til Chr. Michelsens Gamlehaugen.
Møtet med samtidens europeiske skulptur på Verdensutstillingen i Paris 1900 inspirerte V. til å modellere Arbeideren (bronse 1901, Bergen Billedgalleri), påvirket av Meuniers mer kraftfulle skikkelser, mens statuetten Paa Promenaden fra samme år minner om Vilh. Bissens En Dame (1891). Byster fra 1902 er preget av tradisjonell fransk naturalisme. Alle skulpturene ble solgt i Bergen; en gruppe fremtredende borgere skjenket Arbeideren til Bergen Billedgalleri. Samtidig svekket byggekrakket i Bergen Norsk Takrosetfabrik, og V. solgte sin halvdel. Høsten 1902 reiste han 35 år gammel til Paris for å utdanne seg videre som billedhugger.
Før avreisen sendte han inn et utkast til konkurransen om portrettstatue av Niels Henrik Abel foran Universitetet i Kristiania. Han vant knepent 1. premie, men utkastet ble ikke anbefalt til utførelse. Bestillingen gikk i 1905 til Gustav Vigeland, som ikke var premiert i 1902 på grunn av brudd på konkurransereglene, enda hans symbolske utkast ifølge juryen "absolut staar høiest i kunstnerisk Evne". Konkurransen førte likevel V. inn i første rekke av norske billedhuggere. På grunnlag av utkastet modellerte han i 1903 statuen av en sittende Abel som vitner om kunstnerisk vekst siden arbeidene fra Bergen (bronse, Universitetet i Oslo, Blindern). Det er ellers vanskelig å påvise dypere påvirkning fra hans lærere i Paris, hverken fra Chr. Krohg på Académie Colarossi eller den nybarokke billedhugger J. A. Injalbert. V.s rike utvikling i Paris 1902-05 synes å ha skjedd gjennom en selvstendig modning etter inntrykk fra eldre og samtidig kunst. Bysten av en gammel kone fra 1904 (bronse Nasjonalgalleriet, Oslo) er i sin bevegede modellering påvirket av Rodins skulptur. Roligere er den sittende statuetten i melankolsk attityde etter samme modell fra samme år, kalt Ene (bronse Bergen Billedgalleri). Mens en glattere byste av en ung mann fra 1905 fremdeles kan ha rent optiske virkemidler som utgravde pupiller, går V.s utvikling i retning av en foredlet naturalisme, som får sitt fineste uttrykk i statuen av en naken, sittende pike, modellert i 1904 (marmor 1905 kunstmuseum Budapest, marmor 1908 Nasjonalgalleriet). I Sittende pike forenes naturalistisk karakteristikk av 10 - 12 åringens spede kropp med foredling av formspråket i klassisistisk ånd. Figuren er strengt oppbygd, samtidig som den eier en lyrisk følsomhet i den utsøkte behandlingen av marmoret. V. innvarslet en ny klassisisme med front mot impresjonisme og jugendskulptur.
V. fikk mention honorable på Salonen i Paris 1904 og 1905 og den ene av de to gullmedaljer på den nordiske utstilling i Budapest i 1906, hvor Sittende pike og Ene ble innkjøpt til kunstmuseet. Disse fremganger i utlandet strakk ikke til for en karriere utenfor Norge etterat statsstipendiet falt bort i 1905. Han flyttet til Kristiania i anledning konkurransen om et monument over Camilla Collett. V. vant på ny en 1. premie uten at utkastet ble anbefalt til utførelse; i dyster melankoli sitter den gamle kvinne på en høy sokkel som skulle hugges i samme blokk som figuren (1905). Et bearbeidet utkast (1906) gir en forynget Camilla Collett en edlere holdning, men etter flere utsettelser bestemte juryen seg i 1908 for Gustav Vigelands utkast I Storm, som brøt med den tradisjonelle melankolitype, like før brukt i Gunnar Utsonds Welhavenstatue. V. hadde likevel styrket sin posisjon og kunne høsten 1906 reise til Italia med Houens legat. Selv om han studerte skulpturen i Firenze, Roma og Napoli med stor iver, fant han seg ikke helt til rette i Italia, og planen om å leie atelier i Roma ble oppgitt. Han drog i stedet til Paris i januar 1907 der en ny fruktbar skaperperiode ble innledet. V. gikk nå over fra sittende til stående figurer, først i den nakne Ung mann (bronse 1907, Vikmuseum) som både er påvirket av renessansens David-type og samtidens dyrkelse av vital manndom. Stillferdigere er Stående pike (1908/09) med det lette, klassiske standmotiv (marmor Nasjonalgalleriet, Oslo, bronse Vikmuseum). Modellen er eldre enn i Sittende pike, og formene runder seg i en ny fylde. Enda et skritt mot fullere livsutfoldelse blir tatt i Ung mor med spedbarnet ved brystet (1910),men komposisjonen er løsere og helhetsinntrykket mer stilløst. Av mindre arbeider har Ung kvinne fletter håret (1909) en sjelden fornem karakter i sin forening av fullmoden plastisk form med stor inderlighet.
V. var innstilt til professoratet i skulptur ved det nye Statens kunstakademi i Kristiania, men Gunnar Utsond ble i statsråd utnevnt med 4 mot 3 stemmer i 1909. V. forlot året etter Paris for på monumentkomiteens innbydelse å arbeide videre i Kristiania på sitt utkast til Eidsvoldsmonument. Han foreslo en kolossalgruppe med 3 fremstormende, nakne menn på en høy sokkel foran Stortingsbygningen; den ledende midtfiguren tok også et skritt oppover. Modellene var atleter, og skulpturen hadde et sterkt vitalistisk preg. Skjønt den sakkyndige komité i 1911 anbefalte at V. fikk oppdraget, ble utkastet straks forkastet av monumentorganisasjonens representantskap. Det uventede nederlaget rystet ham så sterkt at virkelysten ble svekket. Situasjonen var også vanskelig økonomisk, fordi de norske kunstsamlere utenom Bergensområdet viste liten interesse for hans arbeider. V. tapte ikke kunstnerisk på at den noe bombastiske Eidsvoldsgruppe ble forkastet og samlet seg i 1913 til hovedverket Ynglingen (bronse, Nasjonalgalleriet, Oslo og Teaterparken Bergen). Atletskikkelsen med det klassisk inspirerte formspråk og den store, uttrykksfulle bøyning fremover eier en fullkommen plastisk balanse, som samler og fordyper det melankolske følelsesinnholdet. Statuen ble straks innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Oslo. Den utløste også bestillingen på en portrettstatue av Edvard Grieg for Bergen, samtidig med at Vigeland skulle utføre Bjørnstjerne Bjørnson for samme by. Etter en rekke skisser av romantisk karakter med flagrende kapper og patosfylte gester valgte V. til slutt å fremstille komponisten rolig stående i enkel jakkedress. Figuren er stramt bygd opp i en spenningsfylt form som bygger på skjevhetene i Griegs skikkelse, samtidig som geniet karakteriseres i det beåndede hode. Et utkast til statue av Alexander Kielland ble kort etter modellert på oppfordring av monumentkomiteen; dikterens veldige skikkelse tar et kort skritt fremover, han er ikke lapsen, men den "Tyr" han kalte seg selv.
Sykdom avbrøt nå V.s produksjon. Mars 1916 var han innlagt på Rikshospitalet, hvor legene mente lidelsene var av nervøs karakter. Ifølge diagnose av prof. Ole Jacob Broch i 1966 led imidlertid V. utvilsomt av Bechterews sykdom, som gjorde ryggraden komplett stiv og bøyd. Nervøsiteten var en følge av de store smertene. Han måtte slå seg ned i fødestedet Øystese og var invalid da viraken strømmet mot ham ved avdukingen av Grieg-statuen i 1917. Tross sykdommen kunne V. modellere noen mindre arbeider etter 1920; viktigst var fullføringen av marmorbysten av Niels Treschow for Aulaen i Universitetet i Kristiania. Selv om han bare kjente filosofen gjennom et litografi fra 1830, tindrer personligheten av liv i sin antikke drapering over den nakne overkropp. Kort før sin død i 1927 testamenterte V. gipsmodellene til sine skulpturer til Øystese Ungdomslag mot at det ble bygd et hus for samlingen. Vik-museet ble åpnet i 1934 etter tegninger av Torgeir Alvsaker.
V. var en av de fineste plastiske begavelser i norsk skulptur og nådde snart full kunstnerisk modenhet etter den sene overgang fra dekorasjonsfaget. Hans kunst har et sterkt klassisk element, uten Gustav Vigelands brå stilskifter og fabulerende fantasi. Enkeltfiguren er hans sentrale tema, ofte preget av en lyrisk følsomhet. Grieg-statuen viste hans overlegne evne til å løse en vanskelig monumentoppgave, men sykdommen satte ham ut av spill før han kunne ta fatt på de nye oppgaver som ventet.
