J. fulgte tradisjonen fra Harriet Backer. Som en av de første elever på Kunstakademiet debuterte hun i 1909 på Høstutstillingen og på De unges utstilling hos Blomqvists Kunsthandel, Oslo. Hun malte landskap, portretter og blomster. Hennes malerier er utført med et naturalistisk uttrykk i dempede gråtoner. Interiør (1911) med de nitide detaljer er typisk. I Kirkegård i Romsdal (1918) er strøket friere og fargen dristigere. Etter at Frida Schioldborg, hennes malerkollega og gode venninne, døde, ble J. syk. Det tok tid for henne å komme i gang med malingen igjen, men etter dette malte hun sine beste ting. Formspråket ble mer forenklet, og hun beholdt den gråstemte fargen som gjennomgående gir bildene en melankolsk karakter. Dette gjelder først og fremst portrettene, som ble hennes vesentligste innsats som maler. Felles for landskapsbilder som Morgen i Homansbyen (1932), Sprenpiggen (1938, Nasjonalgalleriet, Oslo), Kvitsand ved Røros (1939), og Vår i Flatdal (1939) er den lyriske, vårlige og stillferdige tolkning av naturen. Av J.s portretter er disse representative: maleren Kristofer Holst (1910), Ung pike (1921, Nasjonalgalleriet), Birgit (1933, Nasjonalgalleriet) og billedhuggeren Maja Refsum (1938). Birgit har det samme fjerne og elegiske uttrykk som preger hennes selvportrett og flere andre av hennes kvinneportretter. Maleriets gråtone er gjennomført, modellens kjole er grå og bakgrunnen blågrå. Den unge piken sitter avslappet med hendene i fanget, og blikket er innadvendt og drømmende.