A. var ansatt som veverske hos Frida Hansen fra opprettelsen av Det Norske Billedvæveri i 1897 til nedleggelsen i 1906. Her fikk hun god innføring i vevteknikker, fargemetoder og øvelse i å tegne for vev. Fra 1906 arbeidet A. for Den norske husflidsforening og reiste mye rundt i bygdene for å studere det som fantes av gamle norske tekstiler og samle stoff om dem. Hun tilegnet seg stor kunnskap om de forskjellige bygders tekstile særpreg, ulike farveholdninger og mønstre.
A. var tidlig opptatt av spørsmålet om anvendt kunst. I 1901 startet hun sammen med Marie Karsten, Lilly Hansen og Ingrid Klingenberg, Foreningen for anvendt kunst, forløperen til Foreningen Brukskunst. Da denne ble opprettet i 1918, kom A. med i første styre. Fra 1928 var A. i noen få år ansatt som tegnelærer i vevklassen ved Den Kvindelige Industriskole i Oslo. I 1940 ble hun innvalgt i styret for OK frem til 1945.
A. tegnet og utførte billedtepper, transparenter og broderte puter, løpere m.m. Hun tegnet også broderimønstre for Husfliden. Kjennskap til norsk folkekunst preget hennes mønstertegning både for vev og broderi. Hun bygget i stor grad på lokale mønstre, og holdt seg til farger som man på den tid anså som spesielt norske. Hennes transparente gardiner og portierer er sterkt Jugend-inspirert og ligger tett opp til det som ble vevet på Frida Hansens atelier.
På Verdensutstillingen i Paris 1900 deltok A. sammen med Ingrid Klingenberg og Eugenie Faye-Hansen, og fikk sølvmedalje for vevede tepper. På Jubileumsutstillingen 1914 hadde hun billedtepper, transparenter og broderte puter.
Antependium (Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania) viser en scene fra Johannes åpenbaring, Kristi gjenkomst. To apostelgrupper, antitetisk oppstilt, løfter hender og blikk mot Kristus. Apostlene har individualiserte ansikter men flate, ornamentaliserte drakter og glorier. Stilisering og ornamentalisering er det bærende i den flate komposisjonen, som i sin helhet minner sterkt om Pintse-chor, billedvev av Frida Hansen.
A.s arkitektoniske evne til flateoppdeling ser vi klarest i et veggteppe med motiv fra samenes liv på Finnmarksvidda. Teppeflaten er oppdelt ved kryssende diagonaler som delvis danner fjell med rennende elver, delvis avgrenser områdene for de beitende reinsdyr. En klar geometrisering og delvis ornamentalisering av dyr, mennesker, fjell og fugler gir visse kubistiske effekter. Billedfeltet er på de to langsidene omrammet av en bred bord i flossteknikk, på de to kortsidene av en smalere tilsvarende bord. Forskjellige vevtekniske finesser viser at A. var en dyktig håndverker. Konkurransen om billedved til Oslo Rådhus i 1940 gav A. utgangspunktet for teppet Fisketorvet Christiania anno 1740. Motivet er bygget over en gammel plan fra 1700-tallets fisketorv og gjengir i et anekdotisk bilde møtet mellom kjøper og selger. Til høyre ligger fiskebåtene hvor fiskerne fallbyr sine varer, til venstre hus, sjøboder og trelastskuter. Folk fra alle samfunnslag i samtidens drakter vrimler omkring, og gir teppet et overlesset preg. Fargene er varierte, men den maleriske vevmåten med sterk bruk av sjatteringer som A. her har benyttet, gir en uklar farveholdning. Ved bruk av sentralperspektiv og en vevteknikk som også angir dybde, bryter A. her med flaten på en måte som sterkt minner om europeisk gobelin-tradisjon, og som hun er helt alene om i norsk sammenheng.
