M. arbeidet fra 1911 som sekretær ved generalkonsulatene i Hamburg og St. Petersburg og kom tilbake til Norge først etter krigsutbruddet i 1914. Han hadde sterke litterære og musikalske interesser, men samlet seg etter hvert om malerkunsten og begynte å male for alvor i 1915. Han mottok avgjørende inntrykk av Henrik Sørensen, som var hans lærer 1916–18. Av og til ble han også korrigert av Oluf Wold-Torne. I 1918 drog han til Paris, der han særlig ble opptatt av Henri Matisse og André Derain. Enda sterkere spor satte imidlertid møtet med El Grecos kunst i Madrid og Toledo. M. var hjemme en tur høsten 1921 og holdt sin første separatutstilling som vakte stor oppmerksomhet. Bilder som Dobbeltportrett (1920), med to kvinner i et ekspressivt forenklet berglandskap, de suggestive fantasiportretter Dostojevskij og Bach (begge 1921) og den malerisk følsomme parafrasen over Giovanni Bellinis Pietà (1921) fengslet ved sin særegne tone av drøm og mystikk og farger som mer var preget av en voldsom uttrykksvilje enn av koloristisk harmoni. En studiereise i Tyskland og Italia i 1921–22 gav ham en mektig opplevelse av Mathias Grünewalds kunst og av de gamle italienske freskomestrene, og med denne bakgrunn gikk han i 1923 løs på sitt første dekorative arbeid, i Johanneskirkens menighetshus i Bergen (ferdig 1924). Fondveggen i festsalen er dekorert i fresko med tre scener fra Kristi liv, i midtfeltet Kristus som viser seg for kvinnene ved graven, i sidefeltene Maria med barnet og Kristus på korset. I sin "gotisk" oppadstrebende, mykt bølgende figurstil uttrykker dette arbeidet en ekstatisk følelse som vi ofte møter også i M.s senere kunst. Sommeren 1925 slo M. seg ned i Volda. De tre årene der brakte ham i nær kontakt med norsk natur og arbeidsliv. Her malte han verker som står sentralt i hans staffelikunst, Far og sønner, Høstarbeid (begge 1926), Slåttekaren (ca. 1927) og Kornskurden (1927). Særlig det siste, som vakte stor oppmerksomhet på Biennalen i Oslo 1928, har en voldsom spenning både i figurtegning og koloritt. Komposisjonen gjentok han senere i høyre del av et veggmaleri i fylkestingsalen i Drammens fylkeshus (1954). Andre viktige arbeider fra disse årene er portrettet av Dagfin Werenskiold, Rekonvalesent (1926–27), Tåken letter (1926, Moderna Museum Stockholm) og Frosset fjell (1927, Nasjonalgalleriet, Oslo). M. var fra 1928 bosatt i Oslo og utførte her forarbeidene til dekorasjonen av den 11 m høye korvegg i Volda nye kirke, malt i fresko 1932. De tallrike små figurfeltene samler seg omkring den høyreiste, oppstandne Kristus i mandorla. Stilen er fastere og strammere enn i hans første freske, billedvirkningen mer konsentrert. Fra samme tid er et par mindre kirkearbeider, altertavlen Kristus og de små barn i Ris kirke, Oslo (1932) og tolv apostelfigurer i Kristiansand domkirke (1934).
Som portrettmaler var M. helt fra 1920-årene meget virksom. Mest uttrykksfulle og følsomme er hans mange barneportretter, Ung pike (1929), Jan (1929) og sønnen Bjart (1930, Nasjonalgalleriet). Blant kvinneportrettene utmerker fru Ingeborg Sejersted Bødtker (1933) seg. I senere år malte han atskillige kjente menn innen vitenskap og offentlig liv, bl.a. telegrafdirektør Hermod Petersen (1934) og Arnold Ræstad (begge Norsk rikskringkasting), boktrykker Anders Grøndahl (1944, Oslo Sparebank), professor Georg Monrad-Krohn (1944, Rikshospitalet), rektor Didrik Arup Seip (1948, Universitetet i Oslo), Egil Offenberg (1954, Norges Industriforbund). I sine landskaper hentet han motiver fra ulike landsdeler. I 1934 malte han det monumentale bilde av Lomseggen. I krigsårene var han ofte i Telemark (Hjartdal og Flatdal) og malte Skorve og Hjartdalsfossen, fra 1930-årene og senere fra Eftang ved Larviksfjorden. En veldig oppgave ble M. stilt overfor da han i 1935 fikk i oppdrag å dekorere hvelvene i Vår Frelsers kirke i Oslo, denne gang ikke i fresko, men i egg-tempera malt direkte på det gamle tretak. Han tok sitt idémessige utgangspunkt i selve korskirkens form og bygde dekorasjonens samlende tanke på trosbekjennelsen. Korhvelvet med Skapelsen munner ut i en favnende Kristus, Kristus i Universet, og som fondfelter i de to tverrskip ser vi Kristus i kamp med onde makter og Kristi dåp. Langs gesimsene som skiller mellom hvelv og vegger utspiller det seg scener fra bibelhistorien, voldsomt dramatiske opptrinn som Syndfloden, Babels tårn, Sodoma og Gomorra ødelegges og Elias i ildvognen, med mildere toner i Jesu fødsel, Gravleggelsen og Pinseunderet. Arbeidet har en klar bærende idé, men utførelsen er ujevn, tegningen på sine steder usikker og fargevirkningen grell. Koloritten er bærer av et symbolinnhold som kommer i konflikt med de rent maleriske verdier. Etter mange avbrytelser ble verket fullført høsten 1949, rett før kirkens innvielse som Oslo domkirke. I 1949 malte M. også Kristus i Universet på alterveggen i Glemmen nye kirke, og senere dekorerte han Vang kirke (1955), Dale kirke i Vaksdal (1958), Farsund kirke og Olavskapellet i Sandefjord.
