maler og scenograf

Herman Bendixen

Faktaboks

Født
10. august 1919
Fødested
Reine i Lofoten
Død
22. mars 1977
Dødssted
Asker

B. vokste opp i Reine. Allerede fra 8–9 års alderen malte og tegnet han flittig. I 1936 viste væreier Cato Sverdrup noen av hans bilder til Axel Revold som anbefalte B. å gå kunstnerveien. Etter å ha tatt middelskoleeksamen på ett år, begynte B. høsten 1937 på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og følgende høst på Statens Kunstakademi. Årene på Akademiet ble en vanskelig tid. Han følte seg annerledes enn de mer selvsikre og verdensvante kameratene, kom med helt andre tanker og forestillinger. Det skulle mye til for å holde fast ved sitt eget mot en slik overmakt. Akademitiden skapte en autoritetstro hos ham som lenge virket hemmende. Han har selv uttalt at han alt for lenge tvilte på om hans eget syn var det rette. Han turde ikke gjøre det enkelt nok og ble 40 år før han våget å være seg selv helt ut. Det er tvilsomt om Revold var den ideelle lærer for ham. Spesielt fikk B. lite ut av hans fargeteoretiske betraktninger.

B. var for det meste bosatt i Reine 1940–41 og 1943–47. I 1947–48 bodde han ved Hvalstrand i Asker, deretter i Oslo til 1960. Av stor betydning ble et studieopphold i Danmark 1951. B. lærte mye av den strenge formforenkling hos kunstnere som Harald Giersing, Olaf Rude, Vilhelm Lundstrøm og Niels Lergaard. På lengre sikt fikk kanskje likevel opprinnelige romantikere som Oluf Høst og Jens Søndergaard enda større betydning for ham.

B. debuterte på utstillingen 5 unge i Kunstnerforbundet våren 1942. På Høstutstillingen deltok han første gang i 1947 med det omfangsrike Hjørnet av atelieret (1946–47). Både dette bildet og arbeidene fra de følgende år er preget av en håndfast konstruktiv forenkling, fargene spilles ut i store ubrutte plan. På sin første utstilling i Kunstnerforbundet 1950 viste B. asketiske interiører, figurbilder og oppstillinger der forenklingen er drevet enda lenger. De beste arbeidene fra denne perioden utmerker seg ved en klar og kraftig billedvirkning, men spesielt i de større formatene kunne koloritten, ofte dominert av blått, få en litt grell, uopplevd karakter. Utstillingen i Kunstnerforbundet høsten 1958 vitnet om at B. nærmet seg en kunstnerisk frigjørelse. Bildene, blant dem en rekke landskapsskildringer, var i sin form like stort anlagt som hans tidligere, men mer levende og rikere nyansert i sitt koloristiske uttrykk. Sentralt stod de to portrettene av sønnen fra 1958, Bend mot rosa vegg og Bend, især det siste med en fast og storlaten holdning.

Våren 1960 kunne B. flytte fra Hovin til Bildende Kunstneres Styres kunstnerbolig ved Bondivann i Asker. Dette fikk avgjørende betydning for hans videre utvikling som maler. Han hadde alltid ført seg rotløs i storbyen og reagert mot dens hektiske rytme. I "Bondilia", en idyllisk beliggende eiendom på nesten 40 mål, fikk han igjen den intime kontakt med naturen som han i mange år hadde savnet og fant den ro han trengte for å kunne konsentrere seg om sin kunst. B.s mønstring i Kunstnerforbundet 1962 røpet fornyelse og viste at han hadde funnet fram til en helt personlig uttrykksform. Den var samtidig naturnær og romantisk, preget av en mer direkte og spontan tolkning av motivet enn tidligere. Koloritten var blitt dusere, rikere nyansert i tone og valør og gjerne konsentrert om grått og jordfargene.

Dette særpreg utdypet og forfinet B. i konsentrasjon om relativt få motiver. Sine ypperste resultater nådde han i skildringen av det han følte seg intimt knyttet til: hustru, barn, nære venner, og foruten Askerlandskapet især naturen i Lofoten. De siste 10–15 år av sitt liv reiste han nesten hver vinter til Reine for å male. Men han utførte også fremragende landskaper fra Jæren og fra Danmark. Portretter som de av Dora og Bend (begge 1963), Ragnhild (1964), Signe (1965–67), Axel og Zinken Hopp, (begge 1967), må regnes blant de betydeligste menneskeskildringer i senere års norske maleri.

B.s koloritt ble dystrere og tyngre utover i 1960-årene for så å lysne igjen i 1970-årenes mer impressive landskapsskildringer. I hans siste malerier er blått igjen blitt dominantfarge. B. eksperimenterte flittig med fargen, anvendte latextempera og ofte en blanding av tempera og olje. I de store landskapsakvarellene fra 1975-76 fant han frem til en skrapeteknikk som gav rike stofflige virkninger. I det hele ble han mer og mer opptatt av å gi sine malerier kvalitet ikke bare billedmessig, men også stofflig. En vesentlig del av bildenes liv og følelsesinnhold ligger i penselens aktivitet, den levende og karakterfulle overflatebehandling. Foruten malerier, akvareller og tegninger utførte B. også enkelte tresnitt.

B.s ypperste bilder eier en lavmælt ro og harmoni, en monumentalitet som ikke er oppnådd ved stilisering, men ved organisk forenkling. De eier en usvikelig ekthet i hele sitt uttrykk og gir en trygg følelse av at formen helt ut dekker kunstnerens intensjoner.

I 1948 fikk B. gjennom Guy Krohg sitt første oppdrag som teatermaler, dekorasjonene til Volpone på Studioteatret. Dette møtet med Thalia ble en stor opplevelse for ham. I 1956 overtok han ansvaret for malersalen på Folketeatret og i 1959 gikk han over til Den Norske Opera. B., som raskt utviklet seg til en av våre ledende teatermalere, tegnet også alle kostymene til sine oppsetninger. Til hans største seire på dette område hører Smilets land (1956) og Hus med dobbelt inngang (1957), begge Folketeatret, Jegerbruden (1959), Othello (1960) og La Boheme (1963) til Den Norske Opera, Gull og grønne skoger (1960) til Nationaltheatret og Bleikeplassen (1962) til Det Norske Teatret. Ved vårsesongens slutt i 1960 sa B. opp sin stilling ved Operaen. Senere arbeidet han en del for Fjernsynsteatret. Av hans dekorasjoner her må spesielt dem til Ionescos Stolene (1962) fremheves. B. var også medarbeider i P. Watkins TV-film Edvard Munch (1973–74).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg