Fram til 1940 var F. bare maler. Han malte landskap og figurkomposisjoner i en litt kantet monumental stil og med tung, gjerne brunlig koloritt. Nasjonalgalleriets Utsyn over Toledo fra 1932 har en egen spenning i fargen, og Kastiliansk bondefamilie fra samme år har en utpreget plastisitet i figurgruppen og en velberegnet komposisjon. Skipsopphugning og Skipsverft, fra 1934, er parafraser over arbeidet med maskin og stål og fremstår som monumentalisering av arbeideren.
F. var på hvalfangst i Sørishavet i 1938–39 og laget en mengde skisser i blyant, tusj og akvarell fra livet om bord i fangstskuta og kokeriet. Det første krigsåret, 1940, hadde han Rolf Nesch boende i dekning, og denne gav ham innføring i grafikkens teknikker. Dermed hadde F. funnet sitt kunstneriske uttrykksmiddel. Han begynte å arbeide med sort-hvitt etsninger, og i Pløying og Potetsetting fra 1942 ser en innflytelsen fra Othon Friesz i utformingen av motivet. Etter hvert eksperimenterte han seg fram til sin egen form innen fargetresnittet. Hans rikdom av motiver fra studiereisene til Italia, Spania, Portugal og Sørishavet fikk nå sin endelige form. Hans storlinjete figurstil og faste komposisjon i maleriene ble nå forenet med en dekorativ fordeling av gråstemte farger. Han utnyttet tresnittets særpreg, de grove kantete former og store flater, og trestrukturen gav fargeflatene en transparent karakter. Samme motiv ble trykket i flere farger, gjerne freskofarger blandet med linolje som kunne gi en kornet struktur eller en nesten pastos virkning. I 1943 flyktet F. med sin familie til Sverige, og den første større samling av hans fargetresnitt ble vist på utstilling av norsk flyktningkunst på Stockholm slott i 1945. I En for mange (1948), skapte F. formvolum i tresnittet, og ikke bare et omriss av figurene. Samme år debuterte han også som billedhugger på Høstutstillingen med Torso i granitt. Fargetresnittene Hestehalen fra 1954 og Portrett av professor Kreyberg fra 1956 er preget av en skulpturell modellering av formene i store plan. Arbeider som Vinhøst (1949) og Gammel middelhavsby (1954), formidler inntrykk av atmosfære og lys, og Nordlandsfiskere og Garntørk, begge fra 1957, viser en sammensmeltning av motiv og billedlig rytme. Selv om F. holdt fast ved sin karakteristiske kantete form, fikk hans arbeider i 1950-årene et tydeligere preg av grafisk forenkling. Rene abstraksjoner brukte han bare i sine dekorative oppgaver, som i den største av dem, den 340 kvm store mursteinsveggen på Kristiansand Teater. Brune, gule og grå murstein danner et geometrisk tema av mørke figurer mot lys grunn. Enkelte figurer er i svakt relieff og skaper dermed inntrykk av bevegelse, foruten selve lys- og skyggevirkningen. Etter den store retrospektive utstilling i Arendal i 1979 ble 133 skisser og tegninger av dokumentasjonsmaterialet fra hvalfangsten i 1938–39 innkjøpt av Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Sammen med Rolf Nesch og Paul René Gauguin har F. spilt en betydelig rolle i norsk grafikk etter krigen. F. var dessuten kunstkritiker i Friheten 1945–48.
