Etter kunsthistoriske studier i Zürich i slutten av 1940-årene gikk det 20 år før L. utdannet seg som grafiker i Atelier Nord. Fra først av var hun opptatt av kobberstikk og radering, og hun oppnådde raskt en teknisk presisjon og en følsom strek. Senere begynte hun også å arbeide med litografi. På utstillinger i 1971 viste hun grafiske blad med et egenartet, strømmende tegnmønster som antyder fragmenter av menneskekropper. Her fins surrealistiske trekk som peker mot mellomeuropeisk tradisjon representert ved Max Ernst og Paul Klee. Fra 1973 kom den rene pennetegning til å få større og større plass i L.s produksjon. Men grafikk og tegning viser stort slektskap og har utviklet seg helt parallelt både når det gjelder motivvalg og uttrykksform. Karakteristisk for L.s arbeidsmåte er seriene, der hun arbeider med og utvikler det samme tema, eller beslektede tema, fra bilde til bilde. På denne måten tydeliggjøres en symbolikk eller en idé, og hver enkelt tegning er både et selvstendig kunstverk og stadium i et forløp. I andre arbeider gjentas og varieres et tema gjennom et mylder av små bilder i bildet. Som regel er de avgrenset i kvadrater som varieres i størrelse og plassering. Uten å stå i en geometrisk orden, strukturerer de flaten og ordner elementene i sekvenser. Motivene er fremfor alt fragmenter av menneskekropper, hoder og torsoer; det kan også være fugler eller miniatyrutsnitt av arkitektur eller landskap. Titlene er ofte poetiske som Vevnaden brister, I ettertanke, Past is present eller Lenket til jorden. Det er en kunst som legger mer vekt på det psykologiske uttrykk enn på observasjon og gjengivelse av omverden. I de mange bilder av ansikter er det psykologiske uttrykk konsentrert i det mørke, innsunkne øyenpartiet. Ansiktet ellers oppløses ofte i lyset og blir til et mangetydig og flyktig antydet landskap. I en del torsoer fra midten av 70-årene er organisk form inntrengende dissekert og gjennomlyst. Men disse ryggrader, knokler og nervebaner blir aldri påtrengende anatomisk, snarere noe immaterielt og vektløst som får kosmisk dimensjon. Det viktigste middel er alltid streken som i liten grad skaper avsluttede former, men som i uopphørlig sitrende bevegelse søker seg ut i det nesten usynlige. Den spindelvevlette strekkarakteren gir disse tegninger stor lyskraft, noe som også skyldes en utpreget sans for det rene, hvite papiret. Sporene er satt med stor tilbakeholdenhet og sparsomhet. Som oftest er formatene temmelig store.
Alt fra begynnelsen av 1970-årene ble streken av og til supplert eller beriket med en eller flere fargetoner, like varsomt og lett satt på som pennestreken. Litografiene har den samme sparsomme og lette varmgyldne koloritten. En del torsoer fra senere år viser en mer sammensatt teknikk. Her kan det være brukt sepia og tusj, blyant og fargekritt i samme arbeid. Det er også i større grad arbeidet med flater, volum og rom, likevel med samme grunnholdning og varsomme bruk av midlene.
