Som gutt skal M. foruten menneske- og dyrefigurer i tre og leire også ha utført ornamentale arbeider. Han reiste antagelig fra hjembygden allerede før konfirmasjonsalderen og gikk i 1810 inn i Nordre Selbu skiløperkompani der hans foresatte etter hvert ble oppmerksomme på hans evner. I 1815 gjorde en beskjeden farsarv det mulig for ham å reise til Stockholm. Han ble opptatt på Kungliga Akademien og var fra oktober 1815 elev av Sergel-eleven Eric Gustaf Göthe. Johan Tobias Sergel, hvis frodige skulpturer og tegninger M. mottok verdifulle impulser fra, var død året i forveien. Både Sergel og Göthe var blitt påvirket av fransk kunst under opphold i Paris. I Roma hadde Göthe sluttet seg til nyklassisismen slik den var utformet av Antonio Canova og av franske kunstnere. Dens sensuelle preg og interesse for hellenismen stod i et visst motsetningsforhold til Thorvaldsens kyske, germanske, gresk-inspirerte klassisisme. Disse hovedretningene innenfor nyklassisismens skulptur fikk begge betydning for M.s utvikling. Ved kunstakademiet gjorde M. fremskritt, mottok flere utmerkelser og i 1820 det store skulpturstipend. I akademitiden tok den norske statsminister i Stockholm, Peder Anker, seg av ham, skaffet ham en rekke offentlige stipendier og anbefalte ham flere ganger til Thorvaldsen. I april 1820 fikk M. innvilget en årlig understøttelse for å reise til Roma og utdanne seg videre under Thorvaldsens veiledning. M. kan tidligst ha reist fra Stockholm i siste halvdel av januar 1820 og var antagelig en tur i Norge før han ut på våren ankom til København. Der fikk han en kort tid undervisning av Thorvaldsen før denne reiste tilbake til Italia uten å ta med sin nye elev. M. vendte tilbake til Stockholm, reiste med skip til Livorno og ankom senhøstes 1820 til Roma. M.s første større arbeide er sannsynligvis en drapert Vestalinne til statueovn (antagelig 1817) som i likhet med portrettmedaljong til biskop Johan Nordahl Bruns epitafium i Bergens domkirke (1818) ble utført for Bærums jernverk. På den første kunstutstilling i Christiania 1818 stilte han ut et relieff av Karl Johan (gips Norsk Folkemuseum). Disse arbeidene og bystene av Karen og Herman Wedel Jarlsberg og Peder Anker (alle 1819, bronsert gips, Bogstad Stiftelse) er preget av Karl Johan-tidens empirestil. De er summarisk grovt og djervt formet med en glatt overflatebehandling. I hele seks år kom M. til å arbeide under Thorvaldsens veiledning i det store atelieret ved Palazzo Barberini. Der spilte han en beskjeden rolle og synes bare å ha fungert som medhjelper for betrodde elever som Pietro Tenerani og Emil Wolff. Blant mange betydelige oppdrag var det bestillingen til Vor Frue Kirke, København (bl.a. Kristus og de tolv apostler, utarbeidet 1821–24) som fikk størst betydning for M. Den tause, innesluttede trønderen, som ved ankomsten var uten språkkunnskaper, må ha hatt det vanskelig den første tiden i Italia. Gjennom Thorvaldsen kom han imidlertid i kontakt med mange tyske og skandinaviske kunstnere, blant dem J.C. Dahl. I anbefalingsskrivelser fra 1823–24 skrev Thorvaldsen at M. "med megen og rosværdig Flid gjør særdeles gode Fremskridt paa Kunstens Bane. - Fire historiske Kompositioner til Basreliefs, deels færdige i Model, deels begyndte i Marmor, og flere Skizzer, - vidner om et særdeles Talent - ". Disse fire relieffene, Skattens mynt, Kongenes tilbedelse, Kristus lærer i tempelet og Kristus velsigner barna (Ulriksdal kirke, Sverige), var en bestilling M. hadde fått fra kronprins Oscar i 1822. Sammen med et marmorhode ble de stilt ut i Stockholm i 1826. Kvinnebyste med klassisistisk frisyre (Nasjonalgalleriet, Oslo), datert Roma 1824, er muligens identisk med det utstilte hodet. Det røper visse likhetstrekk med Thorvaldsens Hebe fra 1816. Fra Roma-årene kjennes ikke flere skulpturer enn den nevnte. Fordi så få av M.s ideer ble utført plastisk er det tegningene som klarest vitner om hans utvikling i denne perioden. Det er djervt utførte akter med svulmende anatomi, sterkere preget av senbarokkens og den tidlige klassisismens stilidealer enn av et direkte naturstudium. En mannsakt (Nasjonalgalleriet) er kopiert etter Canovas tegning Lottatore (Den kjempende) fra 1795. Det er videre utkast til relieffer og grupper samt skisser til statuer med klassiske og nytestamentlige motiver, oftest utført med tusjpenn. Spesielt i enkelte av studiene til figurrike relieffer som aldri ble utført, viste M. sin komposisjonelle evne. Skulpturene fra disse år røper sterke impulser fra Thorvaldsens kunst. I tegningene ytrer påvirkningen seg i valget av emner og i forkjærligheten for relieffet og den klare rytmiske oppbygging der figurene er sett i profil uten forkortinger. M.s tegnede studier har likevel en personlig karakter. De røper et annet og tyngre gemytt enn Thorvaldsens og er litt grovt utført med forkjærlighet for massevirkninger og det dramatisk uttrykksfulle.
M. følte en sterk forpliktelse til å yte vederlag for den betydelige økonomiske støtte han hadde mottatt fra sitt fedreland. Han var stilt i utsikt oppdrag ved slottsbygget i Christiania og sommeren eller høsten 1826 reiste han hjem. M. modellerte et utkast til alterdekorasjon i Slottskapellet, Kristus med korset (1827, gips, Nasjonalgalleriet). Slottsarkitekten, H.D.F. Linstow, ønsket å anvende skulpturen, men da bygningsarbeidet ble stanset våren 1827, mistet M. bestillingen og greide heller ikke å skaffe seg andre oppdrag. Da flere søknader om økonomisk støtte ble avslått, og det heller ikke kom noe ut av forsøket på å få opprettet en billedhuggerklasse ved Den kgl. Tegneskole med M. som lærer, reiste han høsten 1828 til Stockholm. M. måtte ta arbeide som steinhugger og hjelper hos J.N. Byström og E.G. Göthe. Senere fikk han eget atelier og stilte ut ved Kungliga Akademiens årlige utstilling 1831. Av kongefamilien fikk han i oppdrag å utføre marmorbyster av Karl Johan, kronprinsesse Josefine(Stockholm Slott), kronprins Oscar og Karl 13. (begge Trondheim katedralskoles festsal), fullført 1836–37. Under et opphold i Trondheim sommeren 1833 tilbød M. seg i brev til inspeksjonen for domkirken å utarbeide Kristus og de tolv apostler til høykoret. Karl Johan besluttet høsten 1834 å la ham utføre de tolv apostler i gips som gave fra kongen til Nidarosdomen. Til den planlagte statue av Kristus, tenkt som sentralfigur, foreligger flere tegninger og ifølge Sigvald Skavlan også to plastiske skisser. Statuen kom ikke til utførelse fordi Thorvaldsen skjenket domkirken en avstøpning av sin Kristus i Vor Frue Kirke, København. Sommeren 1836 hadde M. fullført seks av apostlene og i mars 1839 var samtlige statuer fullført. Karl Johan bestilte ytterligere seksten apostelstatuer i gips, tolv som senere ble plassert i Skeppsholmen kirke, Stockholm og fire som i 1843 fikk sin plass i Skokloster kirke. Kongehuset gav videre M. i oppdrag å utføre åtte apostler til den katolske kirke i Stockholm, St. Eugenia (revet 1968). En del av disse apostlene avviker betydelig fra de tilsvarende i Nidarosdomen. Statuene til Trondheim ble i lengre tid stilt ut i Stockholm før de ble avsendt. M. foretok selv oppstillingen i kirkens oktogon. De mange bevarte tegninger viser hvor opptatt han var av den skulpturale utsmykkingen av Nidarosdomen. Foruten apostel-studier er det skisser til dekorative arbeider som aldri kom til utførelse, bl.a. englefigurer og en gotisk prekestol med himling og skulpturutsmykking. Apostel-statuene er utformet i en tung dekorativ stil som skiller seg klart ut fra Thorvaldsens klassisisme. Figurene er tettere sluttet med bredere behandling av de fotside gevanter. Foruten ved attributter har han søkt å karakterisere den enkelte apostel gjennom ytre holdning. M. er mer opptatt av linjen enn av den tredimensjonale form. Hans statuer virker mest overbevisende når de ses rett forfra. Dette er i pakt med nyklassisismens idealer, forkjærligheten for relieffet og tendensen til abstraksjon. Apostlene har en tidløs karakter. Verdigheten, alvoret og fromheten er understreket. Selv om det er vanskelig å finne noen dypere psykologisk karakteristikk, legger M. i enkelte av sine apostler mer vekt på individuelle trekk enn Thorvaldsen. Det gjelder Peter, Thomas og især Andreas med det lutende oldingehodet. Statuen eier individuelt liv og storlaten monumentalitet og kan tåle en sammenligning med Thorvaldsens klassiske, filosofpregede Andreas. Den pompøse behandling av apostel-statuenes gevanter røper en tendens i retning av senbarokk massevirkning. Det kan skyldes impulser fra barokke statuer i Berninis ånd som M. kjente fra Roma. Tilknytningen til Bernini er mest påtagelig i et utkast til Andreas i Nidarosdomen, heftig beveget og med en dramatisk, nesten ekspressiv uttrykkskraft. De plastiske forstudiene i brent leire er gjennomgående mer spontant utført enn statuene, stillingsmotivene rikere variert.
I 1840 stilte M. ut en byste av professor P.H. Ling i Stockholm (marmor, Nationalmuseum Stockholm). Portrettet, som syns inspirert av romerske keiserbyster og samtidig røper elevforholdet til Thorvaldsen, er et av hans mest representative. I Stockholm hadde M. hatt fremgang og fått en rekke større bestillinger fra den svenske kongefamilie. I 1841 fikk han i oppdrag av Karl Johan å utføre monumentet over Herman Wedel Jarlsberg (reist 1845, sink, Bygdøy). De siste årene i Stockholm var M. plaget av sykdom og reiste, visstnok i 1842, hjem til Trøndelag. Høsten 1843 ble han trukket inn i altertavlestriden, opprinnelig en strid mellom Adolph Tidemand og Christiania Kunstforening. M. kom i brennpunktet for kunstinteressen og Den Constitutionelle presenterte rørende artikler om hans vanskelige livsforhold. I 1844 kom M. tilbake til Christiania. Han fikk i oppdrag å utføre en rekke arbeider til Det Kgl. Slott og hadde fra 1845 atelier i Slottets vaktbygning for å arbeide med skissen til relieff i frontgavlen. Etter uoverensstemmelse med Linstow ble denne plan oppgitt. M. fullførte to engler i gips til Slottskapellets alter (1844, skiftet ut 1874 med to senere forsvunne apostler i marmor av Olaf Glosimodt), og fire sirkelformede relieffer av evangelistene til kapellets nedre nisjer (1847, gips), i dag de eneste dekorative arbeider av M. på Det Kgl. Slott. Bysten av Thomas Angell (1845, marmor, Trondheim katedralskoles festsal) viser på samme måte som den mindre vellykkede byste av Ludvig Holberg (1846, marmor, Universitetsbiblioteket) en vilje til å arbeide seg ut av det klassiske formskjema for å kunne gi en mer virkelighetsnær og historisk korrekt karakteristikk. I slutten av 1830-årene hadde M. tatt opp nasjonalromantiske motiver i skisser av de norske konger fra Harald Hårfagre til kong Sverre. I 1846 fulgte en statuett av Odin og året etter St. Olavs fall på Stiklestad og andre skulpturer av Olav den Hellige. Bestillingen på fire statuetter i sink til Oscarshall av Harald Hårfagre, Olav Trygvasson, Olav den hellige og kong Sverre (alle utført 1849) skulle derfor ha passet M. godt. Men hans kunstneriske kraft var brutt. De genrepregede skulpturene gjør et matt inntrykk. Dette gjelder også hans siste arbeider, den over legemsstore Sittende Minerva med Nike på hånden som ble utført på bestilling til Nasjonalgalleriet (1852–55, gips), statuene av St. Olav og St. Sunniva til Den katolske kirke, Christiania (1855, gips) og byste av Peder Colbjørnsen, Halden (1857, bronse).
Så lenge M. oppholdt seg i etablerte kunstnermiljøer som Roma og Stockholm gjorde han gode ting. Men da han flyttet hjem for godt, sviktet evnene, enten dette skyldtes at han som kunstner ikke var selvstendig nok til å stå alene, eller en tidlig alderdomssvekkelse. M. var en foregangsmann, 1800-årenes første betydelige norske billedhugger. Hans apostler er det sterkeste og mest karakteristiske utslag av nyklassisismen i vår billedkunst.
