J. uttrykte seg gjennom hele sitt kunstneriske virke i en litt tung, naturalistisk stil. Hennes kvinneakter i bronse kan ofte virke noe anonyme og spenningsløse. Mer karakter har hennes kvinnehoder i stein, der et visst tilløp til stilisering gir skulpturen tyngde og fasthet. Alt i 1934, med Helene, kom dette klart til uttrykk, og siden fulgte hun den samme linjen i den karakterfulle bysten av sangerinnen Gudrun Grave Nordlund (1956) og i det avklarete kvinnehodet hun viste på Høstutstillingen i 1959. I Urkvinnen (1956) gikk hun videre i sin stilisering og lot blokkformen tre enda tydeligere fram. Alle disse arbeidene er utført i kleber, den steinsort J. brukte mest. Hun hugde for øvrig alle sine skulpturer selv. Etter krigen utførte J. flere krigsminnesmerker, de fleste i bautaform, i granitt med hugde relieff eller med innfelt bronserelieff. Hun har også utarbeidet modeller til gravmonumenter. J. malte i en periode i 1930-årene, mest akvareller. I begynnelsen av 1950-årene arbeidet hun med silketrykk, og hun har også laget tresnitt og linoleumssnitt.
J. virket i en årrekke som pedagog, først ved å motta privatelever, siden som overlærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Hun har også utgitt en lærebok i modellering.
