maler

Hallvard Blekastad

Faktaboks

Født
5. juli 1883
Fødested
Østre Gausdal
Død
27. september 1966
Dødssted
samme sted

B. vokste opp i et aktivt kulturmiljø i Gausdal. Faren drev, ved siden av sin virksomhet som kjøpmann og bonde, friskole og var en nær venn av Christoffer Bruun. B.s barne- og ungdomsår ble sterkt preget av det særegne folkehøyskolemiljø, hvor norske og europeiske strømninger møttes på en fruktbar måte. B. gikk på friskolen hos sin far, deretter på bygdas framhaldsskole. Han var elev av Møre folkehøgskule 1901–01 og Askov Folkehøjskole i Danmark 1904–05. Både faren og Christoffer Bruun ville at B. skulle bli lærer, og han gikk på Elverum lærerskole 1907–10. Etter endt utdannelse på lærerskolen virket han som folkehøyskolelærer på Eidsvoll 1910–13, på Austli i Gausdal 1914–15 og på Dovre 1916–17. Alle disse steder var han sammen med dikteren Olav Aukrust, som han knyttet et varmt vennskap med. Aukrust ble senere svogeren hans. Etter 1917 arbeidet B. en tid sammen med forfatterinnen Ingeborg Møller på den skole hun startet og drev i Sel. Under lærertiden på Eidsvoll (1910–13) traff B. Henrik Sørensen for første gang. B. hadde fra barndommen vært en ivrig tegner og hadde tidlig lyst til å bli kunstner. Sørensen rådet B. til å ta kunsten alvorlig og påtok seg å gi ham den veiledning han bad om. I de følgende somrene ble B. videre inspirert i sitt kunstneriske arbeid gjennom samværet med de mange malere som fant veien til Gudbrandsdalen. Ved siden av Sørensen var det særlig Oluf Wold-Torne og Thv. Erichsen som underviste B.

B. debuterte på Vårutstilling i Kristiania Kunstforening i 1912. Hans malerier fra denne tiden vidner om sterk påvirkning fra Wold-Torne og Erichsen. Under oppholdet i Paris våren 1914 studerte B. bl.a. Matisse og Cézanne. Resultatet av denne reisen, en mengde aktmalerier, bærer tydelig preg av inntrykkene fra disse to malere. En merkbar stilisering sees også i B.s landskapsmalerier fra tiden etter dette Parisoppholdet. I krigsårene malte B. særlig fra Sel, Dovre og Rondane. Det er stemningsladete malerier, ofte påvirket av Henrik Sørensen. Det var med slike bilder B. presenterte seg på sin første separatutstilling i Lillehammer i 1917, Frå Sel, også kalt Klar høst, Lillehammer Bys malerisamling.

Gjennom samværet med Ingeborg Møller og Olav Aukrust kom B. i kontakt med Rudolf Steiners lære. På I. Møllers oppfordring drog han til Dornach i Sveits i 1920, hvor han var aktivt med på å bygge R. Steiners høyskole Goetheanum. Møtet med Steiners antroposofi fikk stor betydning for B., det personlige møtet med ham likeså. Antroposofien ble en naturlig utvidelse av det livssyn B. var vokst opp med. B. fikk vanskeligheter med å finne en adekvat malerisk form for sine antroposofiske ideer i denne tiden. Møtet med Steiners kunstsyn ble heller ingen løsning for ham. B. aksepterte ikke Steiners teorier om maleri og kunne ikke gå på akkord med sitt eget kunstneriske syn. Nærmest Steiners teori kom han i en romdekorasjon han malte i 1923. Motivet var Kari Trestakk som rider gjennom kobberskogen, sølvskogen og gullskogen. Formspråket var abstrakt og bestod av bølgende fargeflater i kobber-, sølv- og gullfarger. Dekorasjonen ble utstilt i K.-forb. samme år. Arbeidet har senere gått tapt, og B. førte ikke denne linjen videre.

I 1925 forlot B. påny Norge for en lang periode. Han bodde i Paris det meste av tiden frem til 1929 og fikk undervisning av André Lhote. Det var særlig formale problemer B. følte det nødvendig å studere. Lhotes lett kubistiske forenkling hjalp B. til å stramme opp sin egen komposisjon og palett. Han beundret fortsatt Matisse og studerte ivrig dennes kunst. Inntrykkene fra Lhote, Matisse samt andre franske impulser viste seg raskt i B.s uttrykksform. Fra denne tiden finnes en rekke kraftig malte landskaper, som hører til de mest markante i hele B.s produksjon. Karakteristisk for de mange bilder fra denne Frankrikeperioden er de sterke fargene og den faste komposisjonen, eks. Frå Sør-Frankrike, 1926, Lillehammer Bys malerisamling. Godt tillært den franske disiplin begynte B. sin rike 30 års-produksjon i hjemlandet. En rekke landskapsmalerier fra hjembygda, Lom og Jotunheimen fra begynnelsen av 30-årene hører til det beste han har laget. Han gir uttrykk for naturen og sin egen individualitet. Det er mer av lyrikeren enn av formalisten som kommer til uttrykk i disse malerier hvor visjon og observasjon møtes i en fin balanse. Karakteristisk for disse arbeidene er den faste modellering og at han konsentrerer seg om få og enkle fargeskalaer. Flere av maleriene er holdt i farger fra rustrødt til gyldent, andre i forskjellige grønntoner. Det store bildet Norig, utstilt på Verdensutstillingen i Paris i 1937, er et av hans hovedverk fra 30-årene.

Fra 30-årene skriver også en del av B.s beste portretter seg. Som eks. kan nevnes Marie Aukrust (1933, privat eie), gjengitt i T. Refsum (1948), og portrettet av Dan Lindholm (1934, Lillehammer Bys malerisamling). Det mest monumentale i B.s portrettrekke fra 40-årene er maleriet av Gausdals tidligere ordfører, Ivar Bjørge, kalt Gausdøl (1945, Gausdal kommune). I 40-årene fornemmes sterkere en konflikt hos kunstneren mellom det tillærte og hans egne intensjoner. Det idémessige trer mer i bakgrunnen og det visuelle spiller igjen større rolle. Poesien og stemningen merkes sterkt i et maleri som høstlandskapet med Nes kirke (1950, Lillehammer Bys malerisamling), hvor lyset og atmosfæren først og fremst er det som preger bildet.

De mange fjellstudier fra 50-årene røper at den faste billedkomposisjonen som B. med letthet tilegnet seg i Frankrike, og som spiller en så viktig rolle i hele hans 30- og 40-års-produksjon, forsvinner. Det ble et hovedproblem for kunstneren å omforme og tilpasse det han hadde lært ute til det han ønsket å få fram i de hjemlige motiver.

Mot slutten av 50-årene fant B. fram til det han søkte, han malte friere og naturligere. Det er fortsatt fra hans eget rike, Gudbrandsdalen, men de er ikke lenger malt stående ute i naturen. I disse atelierbilder er form og innhold, idé og virkelighet smeltet sammen til et malerisk hele. B. klarte bedre å gi uttrykk for sine følelser gjennom stille kontemplasjon i sitt atelier enn ute i selve den ville naturen hvor inntrykkene ble for sterke. B.s kunst var alltid preget av hans antroposofiske forhold til naturen. Med støtte i Goethes fargelære fant han sin uttrykksform etter lang søken. Han var tvers igjennom norsk i hele sin innstilling, men svært mottakelig for påvirkning utenfra. Konflikten og samspillet mellom disse to faktorer preget B.s liv og kunst.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg