L. viste tidlig kunstneriske anlegg og fikk alt som gutt låne seminarets tegnesal i hjembyen som atelier. Han begynte egentlig med skulptur, men gikk snart over til maleri. Sitt gjennombrudd hadde han på De unges utstilling i Kristiania i 1910. Men allerede året før hadde Rasmus Meyer oppdaget hans talent og kjøpt to av hans bilder. (Ikke i samlingen i dag.) L. fikk nå stor anerkjennelse både av kritikerne og malerne og ble rost som en egenartet kunstner med usedvanlig teknisk og koloristisk begavelse. Sine motiver hentet han gjerne fra Holmestrand. Det er landskaper og bypartier av lyrisk karakter, ofte med lange, glidende linjer. Mange av disse bildene er tydelig påvirket av Munch, f.eks. St. Hanskveld (1909). I mannsportrettet i Drammens Kunstforening Faste Galleri er også Munchs innflytelse åpenbar. Portrettene utgjør en viktig del av L.s produksjon. Disse upretensiøse, spontant oppfattete små bildene, ofte av byoriginaler, kan nesten grense opp til karikaturer. I en særstilling står det nådeløst avslørende selvportrettet i Drammens Kunstforening Faste Galleri.
Mens L. i sine tidligere år nærmest må karakteriseres som nyromantiker, utviklet han seg under Paris-oppholdet i 1911 i mer impresjonistisk retning. Strøket ble kortere og friere, koloritten mer dempet. Dessverre fikk han etterhvert en stadig sterkere trang til alkohol, og etter hjemkomsten fra Paris var hans arbeidskraft brutt ned. De få malerier man kjenner av ham etter denne tid står i kunstnerisk henseende langt tilbake for hans tidligere arbeider. I denne perioden laget han imidlertid uttrykksfulle, raskt oppfattede og følsomme tegninger som vitner om kunstnerens humoristiske sans og karikerende evne. Hans verk ble ellers både ujevnt og fragmentarisk. Men i sine beste arbeider viste han seg som en original kunstnerisk begavelse. L. fikk tilnavnet "Surre" og ble av Arnulf Øverland karakterisert som "den siste bohem, den siste dekadent."
