Det finnes ikke "barnetegninger" fra E.s hånd. Det er et eiendommelig trekk ved ham at han "hoppet over" den periode mellom 4 og 14 år da alle barn i hele verden tegner på samme måte. E. begynte allerede i femårsalderen å tegne "voksne" tegninger, dvs. han iakttok motivet, det var særlig dyr han var opptatt av, og så tegnet han så nøyaktig og så naturtro han kunne. Ved siden av sin tegnebegavelse var han i likhet med sine sju søsken usedvanlig musikalsk, og det ble spilt meget i hjemmet. Man kan uten videre slå fast at det ligger en tydelig musikalsk kvalitet i E.s kunst. Rytmen, komposisjonen, sansen for mellomrommet, intervallen, er av musikalsk art. Han var alltid følsom og var for stemninger, og musikken skapte alltid stemning i ham.
På Bergsliens malerskole forbløffet niåringen i korte bukser alle med sin usedvanlige tegnebegavelse. "En ung mann, om hvem vi alle visste og følte, at han var et geni", skriver Harriet Backer. Allerede fra denne tiden finner vi påfallende modne malte studier, klare og faste i formen, enkle og uttrykksfulle i fargen, bl.a. et stilleben med frukter og to glass på en hvit duk. Videre tegnet han portretter av sine søsken og seg selv, gjerne i kull og med en inntrengende karakteristikk.
Som fire-femåring kunne E. ikke se seg mett på illustrerte bøker, bl.a. Dorés billedbibel, som familien eide. Lenge før han begynte på skolen hadde han lært seg å lese, og fra da av slukte han historiebøker; han kunne Snorres kongesagaer på fingrene og studerte f.eks. Napoleons historie grundig. Alle sine inntrykk illustrerte han, ofte i kompliserte og detaljrike komposisjoner.
I 1892, femten år gammel, kom han første gang til Telemark. Det ble et skjebnemøte, ikke bare med landskapet; her oppe møtte han også en ung teledøl, maleren Torleif Stadskleiv fra Bø. De to ble venner for livet, og fra nå av vendte E. alltid tilbake til Telemark: landskapet, de små mørke gårdene, menneskene, dansen, felespillet. Vennen Stadskleiv utløste som et vårbrudd skaperkreftene hos den unge bygutten midt i pubertetsårene. Allerede denne første sommeren malte han en rekke oljebilder, bl.a. et fritt og ledig bilde av to hester i fjellet og noen stemningsfulle sommernattsbilder og landskapsstudier. Men først og fremst tegnet han: skissebøkene fra den sommeren er fylt av dyrestudier, landskapsskisser og figurtegninger.
Året etter malte han sitt første mesterverk, Lørdagskveld, med de to guttene som skal på nattefriing og vandrer i juninatten gjennom det duggvåte gresset. Her gikk E. rett inn i det maleriske program som noen år i forveien var blitt lansert av "Fleskumgruppen": Stemningslandskapet. Alle de elementer som er egnet til å bære og forsterke stemningen er med i dette bildet, men det skulle snart vise seg at E. skulle videre enn bare dette å dvele ved stemningen.
Sommeren 1893, malte han også en vakker regnværsstemning, Tunet på gården Åse, Potetopptagning, og endelig begynte han på et portrett av Eikagårdens myndige husfrue, Sjava (Nationalmuseum, Stockholm). Maleriet har noe monumentalt og storladent over seg, men ble aldri fullført.
Fra den følgende vinter finnes et fast komponert vinterbilde fra en gård i Bærum.
Statens Kunstutstilling ble i 1894 flyttet fra høst til vår. Her debuterte E. med Sommerkveld, som vakte stor oppsikt og ble kjøpt av Olaf Schou. På kunstnerfesten om aftenen ble den unge gutten båret på gullstol av sine eldre kolleger og hyllet sammen med en annen debutant, Harald Sohlberg. Jens Thiis skriver: "Jeg har aldri glemt dette øyeblik; vi følte alle, at vår norske kunst holdt på å fornye seg, og at disse unge skulle kaste ny glans over den i fremtiden."
Så fulgte sommeren 1894, som er blitt stående i norsk kunsthistorie som "Vågåsommeren". Det begynte med at E. ble invitert med vennen Kristen Holbø til hans fedrenegård i Vågå. Til gården i nærheten kom bl.a. Thorvald Erichsen og Oluf Wold Torne og fire unge malerinner, Ragnhild Hvalstad, Kristine Laache, Johanna Bugge og Alice Pihl. Denne sommeren ble det arbeidet, tegnet, malt, diskutert, danset, festet og svermet. På Holbø vrimlet det av alle slags dyr: hester, kuer, kalver, okser, geiter, griser, høns, katter og hunder. Og E. tegnet dem alle, hans skissebøker er fulle av studier, hvor han med penn eller blyant forsøker å fange inn dyrenes egenskaper og karakteristiske uttrykk.
Men han malte også. Hovedverket fra denne sommeren, Gjetergutten er gått tapt, men vi har to andre som må regnes blant hans hovedverker; det frodige og myke sommerlandskapet Heggen, og Landskap fra Vågå, hvor solens siste kveldsstråler skaper en intens lys- og fargevirkning.
Neste sommer, 1895, var E. igjen i Bø i Telemark hvor han malte det dramatiske og koloristisk ekspressive Juvrestolen, den kjente velkomponerte studien av vennen Stadskleiv foran peisen, Drømmeren, videre Dans på låven og det store strålende portrettet av Mari Clasen (alle i Nasjonalgalleriet, Oslo).
Det var denne sommer han for alvor beveget seg ut over stemningen. Han studerte dansen og felespillet. Han var ute etter det fenomen at man hengir seg til stemningen, men ender i noe man ikke lenger har full kontroll over, man kommer "ut av seg". Ekstasen var det den unge gutten studerte med en forskers intensitet.
Vinteren 1896 reiste E. til København for å studere hos Zahrtmann. Han ble der i tre måneder, men synes ikke han fikk noe særlig ut av dette. Han lengtet til Telemark, hvor han samme sommer malte det dramatiske Opptrekkende uvær, (Nasjonalgalleriet) det lyriske Sommer (Nasjonalgalleriet) med gutten som strekker seg opp i morelltreet fra hesteryggen, det mørke og uhyggelige Tordenskyer (Nasjonalgalleriet) og det berømte Spill og dans (Nasjonalgalleriet), et suggestivt bilde han aldri ble ferdig med, hvor han ville fremstille spillet og dansen inn i ekstasen.
Den følgende høst og vinter ble han engasjert av Fridtjof Nansen til å være med på å illustrere "Fram over polhavet". Her laget han 25 tegninger, enkelte av dem så overbevisende at han året etter ble trukket inn i det som ved siden av en håndfull malerier er blitt stående som E.s hovedinnsats i norsk kunst: Snorre-tegningene.
Helt fra barndommen hadde han levd med sagaene, kunne dem utenat, hadde opplevd stemningen, i fantasien hadde han sett situasjoner og scener levende for seg. Da han i 1897 hentet sagaene fram igjen, var de modnet i hans sinn og alle veier i hans korte liv løp likesom sammen mot denne ene oppgave. I alt kom Snorre til å inneholde 37 tegninger av E., men bak hver tegning ligger en lang rad studier og utkast. Blant de beste tegningene må nevnes Seidmennene på Skratteskjær, Ormen Lange, Sigvat kveder for sitt følge, Kong Olav taler med bøndene ved Hundorp, På hver en sti drev det folk, Bøndene samler seg, Kong Olavs fall, Straks om høsten bød kong Magnus leidang, Kong Magnus og Kalv Arnesøn på Stiklestad og Svein Ulvesøn red ned fra Sverige. Erik Werenskiold var den store mester, men han innrømmet at E. "var meg overlegen i streglag". Også når det gjelder masseopptrinn og menneskelig stemning fant nok Werenskiold sin overmann i den unge E.
Det var mens han holdt på med sine Snorretegninger at E. ble angrepet av den sykdommen som skulle ende hans liv. Da hadde han nettopp påtatt seg enda en oppgave, nemlig å illustrere Nordahl Rolfsens store verk "Norge i det 19. aarhundrede". Til dette verk rakk han bare å tegne tre studier. Han fikk sterke smerteanfall, og han ble behandlet for blindtarmbetennelse. Han hadde planlagt å reise til Italia sammen med alle vennene, men i stedet ble han stadig dårligere, og like før jul ble han innlagt på Lovisenberg sykehus hvor man stilte diagnosen strålesopp, en inntil da ukjent sykdom som angriper innvollene. E. ble operert, men livet sto ikke til å redde. Han døde den 2. februar 1899 og ble begravd på Vestre Akers kirkegård hvor norske kunstnere i 1949, femti år etter hans død, reiste et vakkert minnesmerke over graven.
E. er alltid først og fremst blitt karakterisert som romantiker, og romantiker var han etter mange definisjoner av ordet. Hans utpregede følsomhet for stemninger, evnene til begeistring, nasjonalfølelsen, lidendskapen for historie, er alt sammen romantiske trekk. Men samtidig hadde han en sterk sans for det objektive, det reale, det korrekte inn i minste detalj. Her var han nøktern realist.
Evnen til sterk opplevelse side om side med en klar og intellektuelt fundert formsans er nøkkelen til Halfdan E.s kunstneriske kraft.
