Assistent hos H. Thrap-Meyer i Kristiania 1880–86; arkitekt og "Bauführer" ved Berlins kommunale byggeforvaltning 1887–90; praksis i Kristiansand etter brannen 1892 til 1894 hvor han bl.a. ledet oppførelsen av teatret; fra 1894 privatpraksis i Kristiania I 1895 startet han her en mindre terrakottafabrikk, i første omgang for fremstilling av relieffdekorerte blomsterurner og -kasser, senere også av ornamenter til bygningseksteriører: konsoller, festons, balustre, friser, fyllinger o.l. Fra samme år assistent ved husbygningslinjen på Kristiania tekniske skole. Etter 1. verdenskrig bosatt i København. B. var en forgrunnsskikkelse blant århundreskiftets arkitekter, og fikk en rekke store oppdrag, også utenfor Kristiania Karakteristisk i så måte var Villa Valberg ved Kragerø (1898, revet), en av tidens første profanbygninger i granitt, inspirert av venezianske og tyske middelalderske borganlegg. I lignende kolossalformat er Egebergslottet
i Oslo (1900–01), en "italiensk" villa i etter-Schinkelsk Berlineroppfatning, med fasader i hvit forblendstein og basrelieff-dekorert kleberstein. Interiørene, som forsvant ved ombyggingen til leiegård, ble som nye rosende omtalt.
B.s historisk mest betydningsfulle innsats var antagelig en serie mindre, panelte trevillaer (1895–98) i en slags "sorenskriverstil" som representerer den første reaksjon mot sveitserstilen. Den første ble oppført for Erik Werenskiold på Lysaker. Oppdragsgiverne synes for øvrig å ha spilt en avgjørende rolle, særlig Werenskiold. Påbygningen av Rød herregård ved Halden (1901) viser en etter tiden god vilje til å tilpasse seg 1700-tallets herskapelige panelarkitektur. Fredrik Stangs gt. 2, Oslo, (1909) viser, med sitt fremtredende gavlaspekt med bratt, svaiet tak og festlig rankedekorasjon i egenprodusert terrakotta, tilbake til studiene i Sør-Tyskland. Senere villaer har en enkel, kubisk form i anknytning til engelske forstadsvillaer i stilen fra omkring år 1800, f.eks. Kristinelundvn. 6 (1909) og Eckersbergs gt. 47 (1916), begge i Oslo.
B.s kirker er hovedsakelig holdt i en middelalderassosierende stil. Blant dem står Holmegil i Aremark (1902) for seg selv med sin spenstig konstruktive drageløse dragestil, påfallende lik H. Sinding-Larsens paviljong på Verdensutstillingen i Paris 1900. Slagen (1901) og Tøyen (1907) kirker er utført i en teknikk som var vanlig i tidens industribygg. De uthevede detaljene i det mer solide tegl-materialet innfatter pussflatene. Denne teknikken fremhever han som et ærlig og vakkert alternativ i en artikkel i Teknisk Ukeblad 1905 om gode arbeiderboliger. Han anvender den også i flere leiegårder fra denne tiden, f.eks. Professor Dahls gt. 35 (1904), men kanskje først i Berles skole, |HV12||/HV12| (1897). Tøyen kirke med sitt senere tilføyde menighetsanlegg (1912) er Norges første arbeidskirke, og er resultatet særlig av studier av tilsvarende danske anlegg. Av hans kunsthåndverksarbeider kjennes i dag, foruten arkitekturornamentene og et diplom, et spisestuemøblement der trekk fra forskjellige norske og utenlandske tradisjoner sammenstilles uten å gå opp i noen høyere enhet.
B. håpet som mange ved århundreskiftet på en nasjonal arkitektur-renessanse, og gav uttrykk for dette i debatter og lignende. Hans tanker om at det nasjonale skulle vokse opp av det eviggyldige i den italienske renessanse, fikk ikke særlig fremgang. B.s arkitektur er alltid gjennomarbeidet og ofte vakker, men mangler kanskje "det store grep". Hans form og komposisjon tilhører det 19. århundre mer enn det 20., og fra det øyeblikk da en ny generasjon definitivt overtok føringen i norsk arkitektur omkring 1907, ble det stille omkring ham.
